Tyngde og legitimitet

I tre år har Kari Melby ledet komiteen som har arbeidet for likestilling i akademia. Fakta har kommet på bordet, strategier er diskutert, og nettverk er dannet. – Det har kommet mer realitet inn i dette arbeidet, og en større erkjennelse av at man har et problem, oppsummerer Melby.
08. februar 2007
Kari Melby, leder for Komité for integreringstiltak - Kvinner i forskning

– Det har etter min mening skjedd en hel del innen universitets- og høyskolesektoren i løpet av de tre årene komiteen har hatt som mandat å arbeide for integrering av likestilling i akademia. Fokuset på likestillingsutfordringene har blitt klart større, og det har gjort arbeidet både morsomt og interessant, sier Melby.

Hun er til daglig professor i historie ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim (NTNU).

Få fram fakta

En viktig oppgave for Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning (Kif-komiteen) har vært å få fram fakta om dagens og morgendagens situasjon for kvinner i akademia. Et resultat av dette er rapporten “Likestillingsscenarier i UoH-sektoren”, som NIFU STEP har utarbeidet på oppdrag fra komiteen. Denne rapporten konkluderer med at om endringstakten i UoH-sektoren fortsetter i samme tempo som på 1990- og 2000-tallet, kan det ta 25 til 30 år før halvparten av de fast ansatte er kvinner.

– Rapporten sørget for å bringe en realitet inn i likestillingsarbeidet. Om man virkelig vil nå et så ambisiøst mål som 40 eller 50 prosent kvinner i ledende vitenskapelige stillinger, holder det ikke å gjenta at man ønsker kjønnsbalanse. Man må foreta noen radikale grep. Det spennende nå er om institusjonene er villige til å ta disse grepene. For skal man prioritere likestilling, får det konsekvenser for andre ting som må prioriteres bort.

– Som hva da?

– Nei, universitetene og høyskolene må rett og slett ansette færre menn, og det kan jo være ubehagelig. For enkelte vil det framstå som urettferdig, og det vil kunne føre til diskusjoner om ansettelsespolitikk og rekrutteringsstrategier som man bare blir nødt til å ta.

Likestilling et ledelsesansvar

At komiteen har vært oppnevnt av departementet, har gitt den tyngde og legitimitet i møte med institusjonene, mener Melby.

– Vi har foretatt en rekke institusjonsbesøk der vi har møtt ledelsen, noe vi har vært veldig bevisste på. Likestilling er et ledelsesansvar og må forankres i institusjonens generelle strategier. Det var også konklusjonen i institusjonsundersøkelsen vi foretok, der vi undersøkte handlingsplanene for likestilling, og situasjonen med hensyn til kjønnsbalanse i alle institusjonene i UoH-sektoren.

Politisk mellomledd

Arnfinn Andersen, leder av samfunnsavdelingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet, har også sittet i komiteen. Han mener den har fungert som et viktig politisk mellomledd.

– Vanligvis er det jo myndighetene som gjennom departementets arbeid, eller gjennom lover og forskrifter, setter i gang aktiviteter. I vårt tilfelle har det imidlertid vært snakk om en komité med et politisk mandat, bestående av medlemmer med forskningskompetanse. Vi i komiteen har med andre ord hatt viten både om kunnskapsproduksjon og likestillingsstrategier. Det har skapt en viktig kredibilitet i møtet med universitets- og høyskolesektoren.

– Samtidig har komiteen hele tiden hatt kontakt med den politiske ledelsen i Kunnskapsdepartementet, og har slik kunnet gi direkte tilbakemeldinger til både politikerne og fagavdelingene om hvordan situasjonen i akademia har utviklet seg og hvor skoen trykker, påpeker Andersen.

Forslag om premiering

Diskusjonene med universitetene og høyskolene har vært mange og morsomme, framholder Kari Melby.

– Møtene har hatt preg av idédugnader og dialog, der vår oppgave har vært å støtte opp om de likestillingsprosessene som allerede er i institusjonene. Ellers kan jeg nevne at vi har orientert oss internasjonalt og lagt grunnlaget for at Kunnskapsdepartementet nå kan se på EFTA-dommen og diskutere den med EU en gang til.

Hun peker også på at komiteen har fått Statskonsult til å utrede hvordan statens system for finansiering av UoH-sektoren kan tas i bruk for å fremme likestilling. Rapporten deres, “Likestilling i finansieringssystemet for universiteter og høgskoler” presenterer blant annet seks ulike modeller som viser virkemidler departementet kan bruke i etatsstyringen og gjennom finansieringssystemet, for å fremme målet om flere kvinner i vitenskapelige stillinger. Av de ulike modellene som skisseres, anbefaler KiF-komiteen en variant der institusjonene premieres for hver enkelt kvinne som ansettes i en vitenskapelig stilling.

Politisk drahjelp

Arnfinn J. Andersen, leder av samfunnsavdelingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Arnfinn Andersen påpeker at så lenge situasjonen for likestilling i akademia er som den er, vil ingen forskningspolitiske valg som tas, være kjønnsnøytrale.

– Ettersom UoH-sektoren er så avhengig av ekstern finansiering på rekrutterings- og oppbyggingssiden, vil det å kjønne denne finansieringen på ulike måter være et formålstjenlig virkemiddel. Hvis man bare har gode holdninger, men svake virkemidler, så skjer det jo ingenting.

Melby understreker at universitetene og høyskolene har og skal ha stor autonomi.

– Men vi mener at spørsmålet om likestilling i akademia er et så viktig politisk spørsmål at det krever politisk drahjelp. Derfor er komiteens råd til departementet – slik det har vært hele tiden – at vi skal bruke styringsdialogen overfor institusjonene mer aktivt på dette området, sier hun.

Merket regjeringsskiftet

Komiteen ble nedsatt under den forrige regjeringen, med Kristin Clemet som statsråd. Med den rødgrønne regjeringen kom det imidlertid et enda større politisk trøkk inn i likestillingsarbeidet.

– Jeg vil gjerne understreke at vi har hatt god kontakt med departementet hele tiden, og har blitt tatt med på råd av begge statsrådene. Men skal jeg peke på en forskjell mellom de to, så er mitt inntrykk av den forrige statsråden at hun la større vekt på generelle kvalitetstiltak, som også kunne komme kvinner til gode. Et eksempel på det, er arbeidet for bedre forskerutdanning generelt, ut fra tanken om at det også vil gagne kvinner. Det er en argumentasjon jeg har stor sans for. Det har da også vært viktig for komiteen å si at om vi får vi bedre forskningsledelse, -miljø, og utdanning, så vil det også gagne kvinnene, sier Melby.

– Når det gjelder den nye regjeringen oppfatter jeg at de har mer å levere, og har høyere ambisjoner når det gjelder likestilling. Da statsråd Djupedal åpnet Ett trinn opp-konferansen vi hadde i fjor, brukte han det som også er mitt viktigste argument for bedre kjønnsbalanse i akademia; at det er nødvendig å rekruttere flere kvinner om vi skal nå de ambisiøse nasjonale målene som er satt for forskningen. Universitetene og høyskolene har rett og slett ikke råd til å miste alle de kvinnelige talentene, sier Melby.

Utvide nedslagsfeltet

Øystein Djupedal har varslet en videreføring av komiteen, og Melby tror det kan være nyttig å inkludere også de statlige helseforetakene og instituttområdene i arbeidet.

– Den største utfordringen nå ligger i den politiske viljen og evnen til å følge opp det arbeidet som har vært gjort så langt. Jeg tror at et nasjonalt koordinert arbeid på dette området fortsatt er viktig, det kan ikke bare overlates til de enkelte institusjonene. Og en eventuell ny komité kan gjerne brukes enda mer aktivt som rådgiver for departementet.

Arnfinn Andersen mener at komiteer av denne typen er et viktig metodisk verktøy.

– Dette arbeidet må ha en kontinuitet. Forskningspolitiske valg vil aldri være kjønnsnøytrale. Prosessene og aktivitetene rundt spørsmål om likestilling endrer seg hele tiden etter hvordan sektoren finansieres, hvordan EU-kommisjonenes rammeprogram utformes, ved at andre forskningspolitiske aktører etableres og så videre.

– Skal man få til en mer demokratisk representasjon blant forskerne, er det viktig å koble de politiske endringene på feltet til rekrutterings- og utviklingsspørsmål innen forskning, avslutter han.

Øremerking

Øremerking av vitenskapelige stillinger til det underrepresenterte kjønn ble ulovlig etter at EFTA-domstolen i 2003 slo fast at det stred mot EØS-avtalen.

Se også