Tromsø inn på andreplass

I 2004 var Universitetet i Tromsø dårligst på likestilling av norske universiteter, med bare 12 prosent kvinnelige professorer. Nå har tallet steget til 17 prosent.
19. januar 2007

Jarle Aarbakke, rektor ved Universitetet i Tromsø. (Foto: Kristin Engh Førde)
– Vi har hatt en bevisst satsing som nå gir resultater, sier rektor Jarle Aarbakke om økningen. Rådgiver Marit Fagerheim advarer imidlertid mot å legge for stor vekt på tallene. – Vi kan fort bli dårligst igjen, sier hun.

I oktober 2004 besøkte Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning Norges nordligste universitetet. Leder av komiteen, professor Kari Melby pekte ut Universitetet i Tromsø (UiT) til jumbo blant norske universiteter i likestillingssaker. Det var særlig antallet og andelen kvinnelige professorer som gjorde utslaget: UiT var med 12 prosent kvinner aller dårligst i klassen. I etterkant av saken bestemte ressursbanken seg for å følge universitetet.

I desember 2005 besøkte vi Tromsø igjen. Da hadde ledelsen satt seg nye likestillingsmål, og andelen kvinnelige professorer var økt til femten prosent.

Nå, ett år etter, ser det ut som om Tromsø holder koken: Ved utgangen av 2006 kunne universitetsledelsen notere seg en oppgang på ytterligere to prosentpoeng. Andelen kvinnelige professorer er på 17 prosent. Dermed er UiT nest best på likestilling, bare slått av UiO, som har 21,5 prosent kvinner i vitenskapelige toppstillinger.

- Nå høster vi fruktene av en bevisst og målrettet satsing på likestilling, som har pågått i flere år, sier rektor Jarle Aarbakke ved UiT.

Mainstreaming

I 2003 vedtok universitetsstyret i Tromsø å bruke nærmere to millioner kroner per år for å få flere kvinnelige professorer. Blant tiltakene var videreføring av mentorprosjekt og stimuleringstiltak som ekstra forskningstermin og driftsmidler til kvinnelige førsteamanuenser på vei til professorkompetanse. Også såkalt «kalling» av kvalifiserte kvinner til professor II-stillinger ble innført som tiltak. I 2004 ble en ny handlingsplan for likestilling vedtatt, som også påla fakultetene å utarbeide egne likestillingsplaner.

- Men det aller viktigste har vært at vi har forankret likestillingsarbeidet i ledelsen, sier Aarbakke.

Fram til 2000 var ansvaret for likestillingsarbeid ved UiT delegert til et eget likestillingsutvalg. Etter at utvalget ble nedlagt har ansvaret ligget hos universitetsdirektøren.

Ifølge rektor er imidlertid hele universitetsledelsen involvert i arbeidet.

- Alle organer på universitetet har måttet svare til ledelsen for sitt likestillingsarbeid. Vi har systematisk etterspurt tiltak for å få ansatt kvinner. Og vi har ikke alltid tatt et nei for et nei når ansettelseskomiteen har erklært at det ikke finnes kompetente kvinner. Vi har flere ganger sendt saker tilbake, forteller Aarbakke.

Ikke nok med vaktbikkje

Rådgiver Marit Fagerheim er enig med Aarbakke i at forankringen i ledelsen har vært avgjørende for at likestillingen på UiT har blitt bedre.

- Mainstreamingen har betydd mye. Likestilling har gått fra å være et marginalisert tema til å bli systematisk drøftet av de som har makt.

Fagerheim sitter selv i gruppa for samarbeid om likestilling sammen med prorektor Gerd Bjørhovde og representanter for personal- og økonomiavdelingen og Forsknings- og studieavdelinga. Senter for kvinne- og kjønnsforskning er også representert i gruppa. Fagerheim mener det er viktig at dette organet ikke er ansvarlig for resultatene, men kun skal inspirere ledelsen til å gjøre jobben.

- En likestillingsansvarlig kan nok ha en viktig vaktbikkjefunksjon, men det er ikke nok. Ledelsen må selv knytte prestisje og ambisjoner til resultatene.

Fagerheim understreker også at å styrke ledelsen og personalpolitikken på instituttnivå er et viktig tiltak for å rekruttere kvinner til vitenskapelige stillinger.

- Instituttlederne må gjøre en jobb med å kartlegge de enkelte ansattes ambisjoner, slik at kvinner som ønsker å nå toppen kan få støtte. Ikke minst har vi bruk for å vite hvorfor noen ikke ønsker dette. Poenget er ikke å moralisere over enkeltpersoner, men å finne ut hvordan vi best kan jobbe med likestilling på strukturelt nivå.

Dempet jubel

Fagerheim advarer imidlertid mot å legge altfor stor vekt på de gode tallene.

- Husk at det er snakk om små tall, så det skal ikke mange kvinnelige professorer til for å få et skikkelig hopp i andelen. Det betyr at vi fort kan bli dårligst igjen.

Rådgiver Marit Fagerheim. (Foto: Kristin Engh Førde)
- Jeg er glad for framgangen, men jeg synes jo ikke at resultatene er så fantastiske. Vi har et godt rekrutteringsgrunnlag, så det skulle i grunnen bare mangle at vi greide å få noen flere kvinnelige professorer, legger hun til.

Heller ikke rektor Aarbakke planlegger å hvile på sine laurbær. Fram mot 2010 skal han og resten av universitetsledelsen sørge for at kvinneandelen blant professorene stiger til 25 prosent. Aarbakke insisterer på at målsetningen ikke er for ambisiøs:

- 25 prosent er helt realistisk, men det skjer ikke av seg selv. I løpet av det kommende tiåret vil et stort antall vitenskapelig ansatte på UiT gå av med pensjon. Det gir glimrende mulighet til å rekruttere kvinner. Men det krever altså en aktiv innsats og fokus på likestilling hos kommende ledere.

Gledelig

Kari Melby, leder for Komite for integreringstiltak – kvinner i forskning, synes utviklingen i Tromsø er gledelig.

- Det ser ut til at UiT har grepet fatt i utfordringene vi pekte på og at de er inne i en god prosess.

Melby vil ikke spekulere i hvilken betydning komiteens refs har hatt.

- Jeg vil ikke ta æren for dette. Men det er klart at økt oppmerksomhet rundt likestillingsproblemet fører til nytt fokus, ny erkjennelse og ofte også handling. Bevissthet er første skritt på veien.