Christel Fricke, professor ved Universitetet i Oslo. (Foto: UiO)

Tøft for mor og far

Midlertidige stillinger, mobilitet og publiseringspress. – En akademisk karriere er ikke familievennlig, mener Christel Fricke, professor ved Center for the Study of Mind in Nature (CSMN).

13. desember 2011

Sammenlignet med andre land har norske forskningsinstitusjoner gode ordninger som skal gjøre det mulig å kombinere et akademisk liv med et familieliv. Stipendiater kan ta ut fødselspermisjon, fedre oppfordres til pappaperm og lokalt ved institusjonene gjøres det ofte mye for å tilrettelegge for småbarnsforeldre.

Dette er svært bra, mener Christel Fricke, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, og tidligere leder ved Center for the Study of Mind in Nature (CSMN). Hun er likevel bekymret for at presset er for stort på unge forskere i begynnelsen av karrieren, og at universitetene mister store talenter til andre jobbsektorer.

– Politikerne aner ikke hva det egentlig vil si å satse på akademia. Å bygge seg opp som forsker er en spesiell form for yrkesliv. Du må skape din egen karriere, det er det ingen andre som kan gjøre for deg. Og det er svært tidkrevende, sier Fricke.

Hun mener mange unge forskere forsvinner fra akademia fordi jobbutsiktene ikke ser lovende ut i denne sektoren, og at mange ser at de kan ha bedre karrierer andre steder. 

Jobbusikkerhet

– Karrieren din avhenger av det du publiserer, og i et fag som filosofi finnes det ingen annen måte å publisere på, enn å forske, lese og tenke, skrive og omskrive, svare på kritikk og til slutt publisere under eget navn. Det tar mye tid.

Det som gjør dette verre i forhold til å kombinere denne aktiviteten med et familieliv, er at unge akademikere starter sin karriere i midlertidige stillinger, som stipendiater og i postdoktor-stillinger. Det er stor konkurranse om midler og stillinger – ikke minst etter finanskrisen – og mange må være villige til å leve med midlertidighet til langt opp i trettiårene.

Fricke trekker også fram internasjonaliseringen av forskning som et viktig element i dette.

– Det akademiske arbeidsmarkedet er blitt internasjonalt, og en ung forsker som vil satse på karriere må være mobil. Man kan ikke regne med å få jobb på samme sted som der man var stipendiat eller postdoktor.

Samtidig er den norske forskningssektoren blitt åpen for flere utenlandske søkere, i en tid da jobber innen akademia er blitt markant færre.

– Jeg er tilhenger av at vi skal utlyse stillinger internasjonalt, men det er klart at dette kan gjøre konkurransen hardere. Her vil norske forskere kanskje konkurrere med flere søkere som ikke har sittet med omsorgsansvar, eller brukt tid på barn og familie.


Utfordringen med å kombinere forskerliv og familieliv angår nå både kvinner og menn. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Angår både menn og kvinner

Et viktig poeng hos Fricke er at utfordringen med å kombinere forskerliv og familieliv er blitt et spørsmål som angår både kvinner og menn. Tidligere i høst holdt hun innlegg på et seminar i regi av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning om hvordan kjønnsforståelsen i akademia har forandret seg. Her refererte hun blant annet fra en samtale med to yngre mannlige kolleger ved hennes senter som bekymrer seg for hvordan familie og barn vil passe med karrieren deres; «Barn tar tid vekk bort fra forskningen, og partnere står i veien for mobiliteten din. Jeg har begge deler, så hva er mine karrieremuligheter?», sa den ene.

– Tidligere var dette et kvinneproblem, og ofte ble det satset på at bare èn av partnere – som oftest mannen – skulle gjøre karriere. I dag er det flere menn og kvinner som deler på omsorgen for barna, og der begge satser på karriere. Dette gjør at dette nå er blitt et spørsmål som angår både menn og kvinner.

Fricke peker likevel på at situasjonen ikke er helt den samme for menn og kvinner.

– Det kan være et særlig problem for kvinner at jobbsikkerheten kommer så sent i det akademiske yrkeslivet. Kvinner og menn har ulik livsrytme. Menn kan få barn senere i livet enn kvinner, og de kan etablere familie med barn flere ganger. Dette kan ikke kvinner som vil ha barn risikere. 

– Det er også en ekstrem konkurransekultur innen akademia, og jeg tror at denne kulturen passer bedre for flere menn enn kvinner. Menn er generelt mer konkurrerende, og føler seg ofte sikrere på seg selv og det de kommer med.

Mister talenter

Endringene i den akademiske sektoren, med mer bedriftstenkning og konkurranse, er et internasjonalt fenomen. Men det finnes likevel ting institusjonene kan gjøre for å veie opp mot noe av dette, mener Fricke.

– Jeg mener det ville være lurt å innføre såkalte “tenure track”-stillinger i Norge. Dette går ut på at man kan få en tidsavgrenset stilling etter stipendiatperioden der man kan arbeide, forske og publisere. Målet er å kvalifisere seg til en fast stilling ved vertsinstitusjonen. På denne måten kan unge forskere få utsikter til en fast stilling tidligere i karrieren.

Hun mener også at systemene for ansettelser må gjøres mer fleksible.

– I dag har vi femårsplaner for ansettelser, og ingen mulighet til å ansette noen hvis det ikke finnes løpende økonomisk dekning for dette. Dette gjør at vi mister folk, for det er ikke mulig å be noen om å “fryse” karrieren i 3 år til det passer å ansette dem i henhold til planen.

– Når vi vet at det er svært mange som vil pensjonere seg de nærmeste årene burde det være mulighet for å åpne for litt mer fleksibilitet i forhold til ansettelser i dag, mener hun.

Fakta

Christel Fricke, professor i filosofi ved Center for the Study of Mind in Nature (CSMN) ved Universitetet i Oslo.

Se også