Strengere likestillingskrav

– Likestillingsloven pålegger institusjonene å jobbe mer offensivt med likestilling enn det de gjør i dag, mener Linda Rustad, seniorrådgiver for KiF-komiteen.

09. november 2007

Linda Rustad, seniorrådgiver i Komité for integreringstiltak - Kvinner i forskning. Foto: Beret Bråten

– Likestillingsloven krever at universitet og høyskoler skal gjøre mer enn å utrede personalpolitiske kjønnsforskjeller. Institusjonene pålegges å jobbe aktivt for å få kjønnsbalanse innen det som er deres oppgaver, nemlig forskning, undervisning og formidling.

Det sier Linda Rustad seniorrådgiver for Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning (KiF-komiteen). Hun har vært i kontakt med Likestillings- og diskrimineringsombudet for å avklare hva likestillingsloven pålegger institusjonene å gjøre.

Flere områder

Rustad har vært opptatt av å få klarhet i hvordan aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillingsloven skal forstås, altså bestemmelsene om at offentlige institusjoner blant annet plikter å arbeide for å fremme likestilling, og å beskrive de faktiske likestillingsforholdene i virksomheten.

– Fram til nå er disse bestemmelsene i all hovedsak kun blitt tolket i forhold til personalpolitiske tiltak, sier Rustad.

Men nå kan institusjonene bli nødt til å tenke større. For i svaret som kom fra ombudet i oktober slår de fast at aktivitetsplikten også gjelder for offentlige institusjoners produksjons- og tjenesteområder.

Like muligheter

– Hva vil dette bety i praksis for utdannings- og forskningsinstitusjonene?

– Konkret betyr dette at de skal ha handlingsplaner og tiltak for å fremme kjønnsbalanse i forhold til blant annet forskningsbevilgninger, publisering og fordeling av undervisning, sier Rustad.

Hun mener dette vil bli en utfordring for mange universitet og høgskole, men også en mulighet til å skjerpe likestillingsarbeidet en rekke steder.

– Klargjøringen ombudet nå kommer med betyr at det ikke er nok å få kvinner inn i akademia, de skal også få like muligheter til å ta del i forskningen som menn.

Forskningsmidler

Men denne tolkningen av loven kan også få konsekvenser for andre aktører som jobber i tilknytning til forskningssektoren.

– For Norges forskningsråd vil det bety at de må jobbe aktivt og planmessig for at likestilling skal integreres i forskningen de finansierer, både innen programmene og satsningene. Når tidligere statistikk for eksempel viser at nærmere 70 prosent av Forskningsrådets forskningsmidler går til mannsdominerte forskningsområder, så betyr dette at rådet nå må jobbe aktivt for å få til en kjønnsbalanse også på tildeling av forskningsmidler.

Positiv betydning

Inga Bostad, viserektor ved Universitetet i Oslo. Foto: Marte Ericsson Ryste

Selv om dette kan bety mer arbeid for institusjonene, er både viserektor Inga Bostad ved Universitetet i Oslo og avdelingsdirektør Hege Torp i Norges forskningsråd åpne for en utvidet forståelse av aktivitetsplikten i likestillingsloven.

– Hvis denne tolkningen av loven er gjeldende, så tror jeg at den kan få positiv betydning for vårt likestillingsarbeid. Vi forsøker i dag å utarbeide likestillingsstatistikk på en rekke områder, først og fremst når det gjelder kjønnsbalansen i vitenskapelige stillinger. Her utvikler vi både måltall for likestillingsarbeidet og redegjør for arbeidet vi gjør. Men vi ønsker også å gjøre mer, sier Inga Bostad.

Hun legger likevel til at hun synes det er vanskelig å se hva denne tolkningen av likestillingsloven vil bety i praksis for universitetene.

– Jeg synes dette er litt ullent foreløpig, så her trenger vi å få konkretisert mer, sier hun.

Kvalitet

– Ifølge Linda Rustad må institusjonene nå utvide likestillingsarbeidet til også å gjelde for eksempel kjønnsskjevheter i publisering og deltakelse i forskningsgrupper. Ser du dette som aktuelt?

– Ja, er vi er åpne for dette også. Men på disse områdene har vi en utfordring. Vi møter ofte argumenter om at likestillingsarbeidet kan kollidere med hensyn til den vitenskapelige kvaliteten. Vi trenger å vise at likestilling og kvalitet er to sider av samme sak, sier Bostad.

På vakt

Hege Torp, avdelingsdirektør i Divisjon for vitenskap i Norges forskningsråd mener også at det er en god tanke at likestillingsloven skal gjelde for de tjenestene en offentlig virksomhet leverer eller produserer. Hun sier Forskningsrådet allerede på vakt på dette området, gjennom at de vurderer hvorvidt aktivitetene de setter i gang kan ha utilsiktede effekter som hindrer likestilling.

– Norges forskningsråd leverer forskningspolitiske råd, blant annet basert vår strategi og våre policynotater for ulike forskningsområder. Her er vi opptatt av å integrere likestillingsperspektiver, slik vi for eksempel har gjort i policydokumentet for grunnforskning, sier hun.

Bedre statistikk

– Når det gjelder finansiering av forskning, så er vårt mandat å finansiere den forskningen som har høyest kvalitet og som er mest relevant. Men også her kan vi ha et blikk for likestilling. For eksempel, for tildeling av postdoktorstipend praktiserer vi moderat kjønnskvotering når kandidater står likt.

Torp peker likevel på at Forskningsrådets statistikk for søkere og tildeling av midler kan bli bedre. Det har ikke vært laget god nok kjønnsspesifikk statistikk på dette området.

– Her har vi gått i oss selv. I tråd med handlingsplanen for likestilling som ble vedtatt i høst, er det satt i gang et prosjekt som skal gi en bedre og tydelig kjønnsoppdelt statistikk, avslutter Torp. 

Bevisstgjøre

Linda Rustad fra KiF-komiteen er glad for at institusjonene er imøtekommende, men mener det vil ta en stund før vi ser hvilke konsekvenser denne presiseringen av likestillingsloven vil få for likestillingsarbeidet.

Hun forteller at KiF-komiteen vil fortsette arbeidet med å bevisstgjøre institusjonene om likestillingsloven og dens krav, og at komiteen vil ta ett initiativ til samarbeidet med blant annet Barne- og likestillingsdepartementet og Likestillings- og diskrimineringsombudet rundt dette.

– Likestillingsloven er en litt glemt lov når det gjelder offentlige institusjoner, så komiteen håper å reise en debatt, og bidra til en bevisstgjøring rundt loven, avslutter Rustad.

Fra Likestillings- og diskrimineringsombudets svar til KiF-komiteen:

Det offentliges aktivitets- og redegjørelsesplikt i forhold til virksomhetenes produksjons- og tjenesteområde:

“I deres henvendelse stiller dere spørsmål om likestillingsloven kan tolkes dit hen at aktivitets- og redegjørelsesplikten kan/skal anvendes i forhold til virksomhetens produksjons- og/eller tjenesteområder.

Ombudet finner det hensiktsmessig å dele spørsmålet i to: For det første er det spørsmål om aktivitetsplikten omfatter virksomhetenes produksjons- og tjenesteområder. For det andre er det spørsmål om redegjørelsesplikten omfatters virksomhetenes produksjons- og tjenesteområder.

Når det gjelder aktivitetsplikten for offentlige myndigheter vil kravet til aktivitet innebære at likestillingshensyn integreres i ”all offentlig virksomhet”, jf Ot.prp. nr 77 (2000-2001) punkt 4.7.3 fjerde avsnitt første punktum. Etter dette er det liten tvil om at aktivitetsplikten dekker offentlige virksomheters virksomhetenes produksjons- og tjenesteområde.

I forhold til redegjørelsesplikten er det viktig at bestemmelsen i seg selv er en ”skal-regel” – dvs. at det skal gis en konkret redegjørelse for likestilling i virksomheten. Hva redegjørelsen konkret skal inneholde er imidlertid ikke presisert i verken forarbeider, praksis eller litteratur.

I forarbeidene er det sagt at redegjørelsesplikten bør omfatte lønns- og andre personalpolitiske forhold. Utover dette vil det være opp til den enkelte virksomhet å skjønnsmessig vurdere hvilke forhold som er relevante for å vurdere graden av likestilling mellom kvinner og menn i virksomheten. Hvor omfattende omtalen skal være må tilpasses virksomhetens størrelse, slik at jo større virksomhet det er tale om, dess mer kan en forvente av omtalen. Videre vil det kunne stilles større krav til offentlige virksomheters redegjørelse jf Ot.prp.nr77 (2000-2001) punkt 5.6.3.

Det må tas utgangspunkt i dette når en skal ta stilling til spørsmålet om redegjørelsesplikten for universitets- og høyskolesektoren omfatter de aktuelle virksomheters produksjons- og tjenesteområde.

Som nevnt ovenfor vil virksomhetens størrelse være av betydning i vurderingen av omfanget av redegjørelsesplikten. Når det gjelder universitets- og høyskolesektoren er dette store, offentlige virksomheter. Dette gjør at det må kunne stilles strenge krav til omfanget av redegjørelsene.

Videre vil det måtte vurderes om en beskrivelse av universitetenes og høyskolenes produksjons- og tjenesteområder er relevante for å vurdere graden av likestilling mellom kvinner og menn i virksomhetene. I deres henvendelse skriver dere i denne sammenheng at ”en redgjørelse av likestillingsdimensjonen på produksjons/tjenestenivå [vil] gi nyttig kunnskap om mulige forekomster av diskriminering og/eller skjevfordeling mellom kjønnene”. Videre skriver dere at en slik redegjørelse for eksempel vil kunne vise ”hvor stor andel kvinner og menn som får eksterne og interne forskningsmidler, og hvor stor andel kvinner og menn som bidrar i det intensivbaserte publiseringssystemet, et system som fungerer meritterende for den enkelte forsker”.

Etter ombudets vurdering synes dette som relevante forhold det bør redegjøres for. Ombudet vil presisere at dette ikke kan tas til inntekt for at virksomhetene alltid skal redegjøre for likestillingssituasjonen på produksjons- og tjenesteområdene. Det vil være en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle hvorvidt dette vil være relevant.”

Les hele svaret under (.pdf):

Omsider er den nasjonale kartleggingen av mobbing og trakassering i UH-sektoren her. Vi vet fortsatt ikke hvorfor trakassering skjer, mener Kif-komiteen.
23. august 2019