UiTs mentorordning hjalp meg til å bli bedre på å planlegge og prioritere, forteller Siv Ellen Kraft. (Foto: Anne Winsnes Rødland)

– Rydd tid til forskning!

Det lønner seg å ha et bevisst forhold til tidsbruk, mener Siv Ellen Kraft, nyutnevnt professor ved Universitetet i Tromsø.

17. august 2011

– Selv om stillingsbeskrivelsen til mange vitenskapelig universitetsansatte sier at 50 prosent av arbeidstiden skal gå til undervisning og administrative oppgaver og 50 prosent til forskning, vil nok de fleste påstå at de andre oppgavene spiser av forskningstiden. Jeg brukte nesten all tid på undervisning da jeg var nyutdannet. Det er ganske typisk når en er fersk i jobben og ønsker å være godt forberedt til forelesningene, forteller Siv Ellen Kraft.

– Undervisning er selvsagt viktig, men siden vi også er ansatt som forskere, har vi ansvar for å rydde plass til begge deler, understreker hun.

En av tingene Kraft er blitt flinkere til med tiden, er å lage arbeidsplaner.

– Jeg prøver å lage planer i forkant av hvert semester, hvor jeg planlegger forskningstid i forhold til undervisning, møter og andre oppgaver. Ideelt sett vil jeg gjerne ha noen undervisnings- og møtefrie dager og perioder i løpet av semesteret. Samtidig er det viktig for meg å jobbe noenlunde kontinuerlig med forskningsprosjekter, også i perioder med mange andre oppgaver. Om det så bare blir tid til en time om dagen, hjelper det meg med å holde prosjekter varme og aktive. Selv om jeg sjelden følger disse planene til punkt og prikke, har planleggingen noe ryddende ved seg – og gjør det lettere å holde fokus.

Mer bevisst med mentorordning

Siv Ellen Kraft fikk nylig opprykk til professor ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø (UiT). Hun mener at hun fikk et mer bevisst forhold til tidsbruk da hun var med i UiTs mentorordning for å få flere kvinner i toppstillinger.

– Ordningen var organisert slik at vi fikk tildelt en mentor fra et annet fagområde. Istedenfor faglige tips, fikk jeg hjelp til å planlegge og prioritere, og til å være mer kritisk til hva jeg bruker tiden min på. Selv om mye av det vi snakket om, var ting de fleste av oss egentlig vet, er det svært nyttig å bli minnet om disse tingene.

Ved Krafts institutt forsøker de å rydde tid til forskning, for eksempel ved at vitenskapelig ansatte får satt av mer forskningstid noen perioder i semesteret.

– Likevel er dette noe du til syvende og sist må ta ansvar for selv. Det er lagt mange ulike krav og arbeidsoppgaver til akademiske stillinger – og mange av dem kunne man i prinsippet holde på med i det uendelige.

Kraft mener selv at hun har hatt oddsene med seg i jakten på en akademisk karriere. Hun disputerte ved Universitetet i Bergen i 1999 og har hatt fast jobb ved UiT siden 2000.

– Jeg hadde aktive og sterke kvinnelige professorer som veiledere da jeg tok hovedfag og doktorgrad. Jeg var også heldig som fikk fast stilling tidlig, og en jobb med gode arbeidsvilkår. I tillegg var mentorordningen både stimulerende og inspirerende i forhold til å tenke professoropprykk.

Mentorordningen var inspirerende og førte til at jeg fikk et mer bevisst forhold til tidsbruk, sier Kraft. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Utnytt fleksibiliteten!

– Jeg fikk barn ganske seint, etter at jeg hadde hatt fast jobb i noen år. Jeg har en datter på seks år og en sønn på to. Men selv om det åpenbart er hektisk å ha små barn, vil jeg påstå at universitetet tross alt er en fleksibel arbeidsplass. Vi har ikke spesielt rigide arbeidstider, og det gjør det lettere å kombinere jobb og familieliv, mener Kraft.

Hun går gjerne hjem fra universitetet i tre-tiden og legger inn arbeidsøkter på kveldstid og i helgene.

– Jeg har publisert mer i perioden etter at jeg fikk barn enn jeg gjorde før. Det kan selvsagt skyldes at jeg er eldre og har mer erfaring, men jeg tror også at det å ha små barn tvinger en til å bruke tiden mer effektivt.

Da Kraft fikk barn nummer to, valgte hun å ha en lav stillingsprosent etter å ha vært hjemme de første seks ukene.

– Jeg jobbet 40 prosent i cirka sju måneder før jeg var tilbake i 100 prosents stilling. Vi fikk totalt sett en lengre permisjon, samtidig som jeg kunne holde fast på noen av prosjektene jeg var i gang med. Jeg kunne også fortsette veiledning av stipendiater og andre arbeidsoppgaver som er vanskelige å overlate til andre, forteller hun.

Dette lot seg gjøre fordi hun fikk arbeidsoppgaver som for en stor del kunne utføres hjemmefra.

– Det forutsatte altså at instituttledelsen var velvillig innstilt og interessert i å få det til. Samtidig er det viktig å huske på at det finnes slike muligheter i forskningssektoren, understreker Kraft.


Saken ble først publisert hos Forskningsrådet.

Universitetet i Tromsø

UiT har også for perioden 2011-2012 satt i gang et mentorprogram.

Se også