Det kan se ut som at CERN på den ene siden ønsker flere kvinnelige forskere, på den andre siden "glemmer" at også forskere får barn. For en gravid fysiker er det mange steder hun ikke kan være på grunn av strålefaren. Det finnes heller ingen barnehager, og arbeidstid og møter er ofte ikke tilpasset foreldreansvar. (Foto: CERN)

Rike, hvite menn på toppen i CERN

Kvinnelige fysikere ved CERN er låst fast i en struktur og kultur som opprettholder en massiv mannsdominans på alle nivåer. Kvinnekampen og likestillingen har ikke nådd fysikken, hevder vitenskapshistoriker.

12. juni 2014

Ved verdens største internasjonale partikkelfysikklaboratorium, CERN, er bare rundt 10 prosent av fysikerne i den faste staben kvinner (se statistikk).

– CERN er en organisasjon som er stiftet, bygget, vedlikeholdt, organisert og drevet av og for menn. Og så har kvinner kommet til senere, sier kunst- og vitenskapshistorikeren Camilla Røstvik.

Hun beskriver mannsdominansen ved laboratoriet som overveldende.

– I 2012 var under 7 prosent av fysikerne i seniorforskerstillinger kvinner. Av alle som er ansatt i akademiske stillinger ved laboratoriet i dag, er bare rundt 17 prosent kvinner, forteller hun.

Egentlig skulle doktorgraden hennes handle bare om situasjonen for CERNs kunstnere, men etter hvert ble hun stadig mer opptatt av de kvinnelige fysikerne og deres utfordringer.

– Det tok tid før det gikk opp for meg hvor ekstremt mannsdominert denne store og internasjonale organisasjonen egentlig er. Jeg syntes ikke at jeg kunne overse dette. Jeg har faktisk endret prosjektet mitt for å kunne forske også på de kvinnelige fysikernes situasjon som minoritet og outsidere ved CERN, sier Røstvik.

Direktøren er mann, kvinnene er sekretærer

Da CERN ble stiftet i 1954, jobbet det ingen kvinner der, bortsett fra et par sekretærer. Først godt ut på 70-tallet ble de første kvinnelige fysikerne ansatt. Men veksten i antall kvinnelige forskere i organisasjonen har gått svært langsomt. De siste tiårene har kvinneandelen blant fysikerne steget svært lite, ifølge Røstvik.

– Situasjonen til de kvinnelige fysikerne ved CERN er framfor alt karakterisert av at de er en veldig liten minoritet på alle nivåer. Det sitter for eksempel ingen kvinner i CERNs toppledelse. Generaldirektøren (DG), er, og har alltid vært, en mann, påpeker Røstvik.

Hun forteller at det er en stående vits i CERN at «generaldirektøren (DG) er Gud». I sin foreløpig upubliserte doktoravhandling, reflekterer hun:

It’s difficult enough to practice female empowerment in the world outside, where leaders are men and God might be. But in an organization where the DG/God has always been male, one can presume that the angels, missionaries, followers and apostles also are. If man is god, woman cannot be. If god is power, woman has none.

– Verdens viktigste fysikkorganisasjon – som også norske skattebetalere er med å betale for – er styrt utelukkende av én enkelt og ensartet gruppe: hvite menn fra de rikere landene i Europa. Det er klart dette har konsekvenser! Jeg er overbevist om at hvem vi er påvirker hvilke spørsmål vi stiller, og dermed også hvilken retning forskningen tar.

– Og hvorfor spør vi oss ikke mer om hvorfor kvinner så dårlig representert i fysikk? Ikke bare ved CERN, men generelt og gjennom historien, spør historikeren.

Hun synes det er påfallende hvor lite de kvinnelige fysikerne ved CERN selv er opptatt av dette.

Faller fra når de får barn

Noe som bidrar sterkt til å holde kvinneandelen nede, er at CERN i liten grad tilrettelegger for at forskerne kan kombinere karriere med familieliv og barn, mener Røstvik.

– Med en gang kvinner begynner å få familie, ser vi at de i stor grad faller fra. Det virker som om veldig mange kvinner rundt 30 ser seg nødt til å slutte, påpeker hun. 


Doktorgradsstipendiaten Camilla Mørk Røstvik tror ikke at kvinneandelen ved CERN øker før det blir bedre muligheter for å kombinere karriere og familieliv. (Foto: privat)

Røstvik forteller at det heller ikke finnes noen egne barnehager ved CERN, og at barnehagene i landsbyene rundt laboratoriet er dyre og mest for dem med god råd. Arbeidstid og møtevirksomhet er ofte heller ikke tilpasset de som har foreldreansvar. Det ble gjort et forsøk med en barnehage ved CERN som var organisert av kvinnelige forskere selv, men prosjektet ble ikke videreført, blant annet fordi CERN-området er så stort at reiseveien fra barnehagen til kontoret tok alt for mye tid.

Det er også en utfordring for familiekabalen at de fleste forskerne jobber og bor ved et av Europas universiteter, men tilbringer noen måneder årlig ved partikkelfysikklaboratoriet.

Hva med pappaene?

– Jeg ser at hovedansvaret for barna nesten alltid faller på kvinnene, som gjerne er nødt til å ta barna med seg når de skal være ved CERN, sier Røstvik.

Ofte har barnefaren også en høyere stilling eller bedre inntekt, og hans jobb blir prioritert dersom den kommer i konflikt med barnepass og familieliv. 

– Jeg har spurt kvinnene om ikke fedrene kan stille mer opp, men det virker ikke som om de ser på dette som en reell mulighet. Selv om de gjerne kommer med en anekdotisk historie om en bekjent med en hjemmeværende mann, legger hun til.

Hun forteller at papparollen er et tema som blir påfallende lite diskutert ved CERN, selv om det pågår en diskusjon i mange europeiske land om farskap og likestilling.  

Graviditet et problem

Også graviditet kan være problematisk ved CERN. En gravid fysiker vil oppleve at det er deler av arbeidet hun ikke kan utføre, og mange steder ved laboratoriet hun ikke kan være under svangerskapet, på grunn av strålefaren. Også det å være borte fra jobb i mange måneder i forbindelse med fødsel og barsel, gjør at kvinnene blir hengende etter karrieremessig i forhold til mannlige kolleger. 

– De kvinnelige fysikerne jeg intervjuer elsker virkelig jobben sin, men de som har familie kommer i konstant klemme mellom jobb og familieliv. Det overrasker meg derfor veldig at de sier de ikke er vant til å ha samtaler på arbeidsplassen om familie, barn – eller om det å kombinere barn og karriere i framtiden. Det står i stor kontrast til de akademiske miljøene jeg kjenner fra Norge.

– Jeg mener slike samtaler er nødvendige og må komme for å skape forandring. Men det skjer ikke her, sier hun.

Mangler et språk for endring

Røstvik opplevde at forskerne hun intervjuet i liten grad var kjent med feministisk teori og at de heller ikke kjente seg igjen i terminologien i de feministiske tekstene Røstvik viste dem som grunnlag for en del av samtalen.

– De mangler det feministiske og politiske språket de trenger for å forandre situasjonen.

– Det virker som om kvinnekampen vi har hatt ellers i Europa, ikke har nådd fysikken, sier historikeren.

Hun spør seg om den europeiske kvinnekampen på 60-70-tallet ikke inkluderte naturvitenskapen. Samtidig understreker hun at det har alltid vært kvinner i vitenskapen og at de vil det samme som mannlige forskere: komme seg opp og fram og finne en balanse mellom familieliv og karriere.

Røstvik ble overrasket over at de kvinnelige fysikerne hun intervjuet fortalte at de heller ikke snakker mye om temaer som klær, sminke, sex, kropp eller familien sin på arbeidsplassen. Normen er at man bare snakker fag og jobb. 

– Jeg tror forklaringen ligger både i at de er i et mannsmiljø og i et veldig intellektuelt miljø.

Tilpasser seg mannsverdenen

Røstvik mener vitenskapelig ansatte kvinner i CERN i stor grad tilpasser seg sine mannlige kolleger både når det gjelder samtaleemner og estetikk. Hun viser til at teoretikere som Sharon Traweek (Beamtimes and Lifetimes) finner lignende i sine studier. Røstvik mener forskerne slik mister en del av identiteten sin som kvinner.

– De må enten speile det mannlige miljøet i måten de er og kler seg på, eller velge å stikke seg klart ut som kvinner og dermed «annerledes» enn flertallet. Majoriteten adopterer en slags uniform; de viser lite hud, bruker bukser istedenfor skjørt og har kort hår. Dette blir ofte forklart som mest praktisk, men i dybdeintervjuene jeg gjorde, kom det frem at noen kvinner er nervøse for å stikke seg ut.

Hun skriver:

If gender is a performance, women who want success at CERN are performing masculinity through clothing, speech, attitudes, values, haircuts, choice of work and social life. But once these women become pregnant, menopausal or in any way clearly step into the realm of womanliness, lines are drawn firmly in the sand.

Røstvik understreker at hun ikke har noe generelt dårlig inntrykk av mennene som jobber på CERN.

– Det handler mer om kjønnsbalanse. Om nesten alltid å være den eneste kvinnen i et møte, den eneste som må gå hjem tidlig, den eneste som ikke kan delta på de sosiale tingene. Den eneste som er gravid.

Røstvik forteller også at forskerne mangler formelle kvinnenettverk. Dette innebærer at det lille som finnes av kvinnepolitisk arbeid skjer i mindre og uformelle grupper. De blir ikke effektive som pressgrupper, og aktiviteten deres blir heller ikke registrert i arkivene, og usynliggjøres dermed for ettertiden.

– Her har vi historikere et stort ansvar for å ikke forsterke usynliggjøringen i vår forskning.

Etterlyser feministisk revolusjon

Ifølge Røstvik er det ingen grunn til å tvile på at CERN ønsker seg flere kvinner, så vel som homofile og etniske minoriteter blant sine ansatte.

– Men du får ikke snakke negativt om det å være kvinne, homo eller etnisk minoritet ved CERN. Dette er en organisasjon som ikke ønsker kritikk særlig velkommen. Du møtes ikke med åpen fiendtlighet, men de stanser samtalen og fryser deg ut. Du merker det når du plutselig ikke lenger møtes med varme.

– Dette har jeg selv erfart noe av når jeg kommer som forsker utenifra og begynner å stille «ubehagelige» spørsmål om kvinner og likestilling forteller hun.

Hun mener den negative holdningen til kritikk, også bidrar sterkt til å gjøre det vanskelig å skape endringer for kvinnene ved CERN. Og så lenge det ikke blir gjort større endringer for å tilrettelegge arbeidsplassen for det faktum at kvinner føder barn, ser ikke Røstvik for seg at den lave prosentandelen av kvinner i vitenskapelige stillinger vil øke særlig mye.

– Det trengs en slags revolusjon om vi skal få en endring ved CERN. En feministisk revolusjon, sier Røstvik.

CERN

CERN, Conseil Européen pour la Recherche Nucléaire, er verdens største partikkelfysikklaboratorium. Organisasjonen drives som et samarbeid mellom 20 europeiske medlemsland, deriblant Norge. CERNs formål er å støtte vitenskapelig samarbeid mellom de europeiske statene innen forskning på elementærpartikkelfysikk, kjernefysikk og kjernekjemi.

Ifølge forskning.no har Norge de siste årene betalt fra 150 millioner kroner til 180 millioner kroner i året i medlemsavgift til CERN.

CERN ble stiftet i 1954 og ligger på den sveitsisk-franske grensen, nær Genève. I vedtektene ble det fra starten lagt vekt på at forskningsresultatene ikke skal kunne brukes militært og at de skal være tilgjengelige for alle. The World Wide Web (internett) ble funnet opp ved CERN.

CERN ledes av en generaldirektør som utnevnes for fem år av gangen, samt av et råd med to representanter fra hvert av medlemslandene. Alle CERNs generaldirektører har vært menn.

De første kvinnelige forskerne ble ansatt på 1970-tallet. Tallene for 2013 viser at kvinneandelen blant de fast ansatte fysikerne (research physicists) er rundt 10 prosent. Til sammen blant fysikere i vitenskapelige stillinger – ansatt fast, for en periode, eller formelt tilknyttet CERN – er det rundt 17 prosent kvinner.

Totalt sett viser kjønnsfordelingen ved hele organisasjonen CERN at det er i overkant av 82 prosent menn og i underkant av 18 prosent kvinner.

Den eneste offisielle kvinneorganisasjonen ved CERN, er CERN Women’s Club, som ble startet av og for konene til CERNs ansatte. Klubben fokuserer på aktiviteter som matlaging, spaserturer og språkkurs.

Se også

Forskeren

Camilla Mørk Røstvik er doktorgradsstipendiat i kunst- og vitenskapshistorie ved University of Manchester i England. Hun forsker på vitenskaps-kunst (sci-art) og kjønn ved CERN.

Se også

Omsider er den nasjonale kartleggingen av mobbing og trakassering i UH-sektoren her. Vi vet fortsatt ikke hvorfor trakassering skjer, mener Kif-komiteen.
23. august 2019