Realfagsgåten

- Kvinner forsvinner fra realfagene, både i studietiden og etter oppnådd grad. Men hvorfor gjør de det? Det skal et nytt forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo forsøke å svare på.

23. august 2007

Brita Brenna er forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) ved Universitetet i Oslo. Foto: Siri Lindstad

- Vi har allerede mange tall og fakta som beskriver kvinners forskerkarrierer innen realfagene. Nå ønsker vi å gjøre noen kvalitative studier, for å se hva som skjer helt konkret, i forskningsmiljøene, forklarerer Brita Brenna. Hun er nytilsatt forsker på prosjektet Kvinner i realfag ved Universitetet i Oslo.

Nedgang

Realfagene sliter med et generelt rekrutteringsproblem, og de sliter med å holde på kvinnene ved faget. Ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet i Oslo var kvinneandelen for førsteamanuenser i 2006 på 26,2, mens andelen kvinnelige professorer lå på 11,7 prosent. Dette innebærer at kvinneandelen på professornivå faktisk har sunket de siste par årene.

Kvinnene forsvinner ut gjennom hele løpet fra de er studenter til etter at de har blitt forskere. Og frafallet av kvinner mellom doktorgrad og faste stillinger er spesielt høyt i realfagene, sammenlignet med andre fag.

Vanskelig tema

Kvinner i realfag er et toårig forskningsprosjekt som skal forsøke å finne svar på hvorfor dette skjer. Brita Brenna tror den største utfordringen med prosjektet blir å skulle snakke om kjønn med folk fra miljøer som ofte er opptatt av alt annet enn kjønn og kultur i sin egen forskning.

- Innenfor akademia er det alltid vanskelig å snakke om det som skjer på bakrommene, om de prosessene som gjør at noen får høyere stillinger og andre ikke, og at noen blir prioritert foran andre. Men kanskje er det enda vanskeligere å snakke om dette på realfagene, ettersom de befatter seg i stor grad med en type forskning som fokuserer på det objektive, det eksakte og det universelle, sier hun. 

Feminstiske studier

Selv er Brita Brenna idéhistoriker, med mange års erfaring fra feministisk vitenskapsteori. Hun skrev hovedoppgave om verdensutstillingene på midten av 1800-tallet, og senere doktoravhandling om den norske deltakelsen på noen av de samme verdensutstillingene.

Allerede på hovedfaget ble hun tilknyttet det som i dag heter Senter for teknologi, innovasjon og kultur. Her har hun, ved siden av å jobbe med egne forskningsprosjekter, vært engasjert i prosjekter knyttet opp til feministiske studier av vitenskap og teknologi.

Viktig deltakelse

- Teknologi og vitenskap er samfunnsformende felt, hvor det spiller en rolle at kvinner deltar i mye større grad enn de gjør i dag, ettersom man trenger forskjellige stemmer og erfaringer. Samtidig faller dette ønsket sammen med en generell rekrutteringssvikt på realfagene.

At disse to tingene kommer samtidig, er ikke nødvendigvis et problem, mener Brenna.

- Så lenge man for eksempel får finansiert forskning, og man går inn med tiltak for å bedre kvinneandelen på faget, er dette et sammenfall man snarere skal være glad for.

Dansk undersøkelse

Brenna kjenner så langt ikke til tilsvarende prosjekter som det hun nå skal lede i Norge. Internasjonalt er dette et felt det satses på politisk, men med prosjekter spredt på mange ulike steder.

Et forbilde for det norske prosjektet er en dansk undersøkelse, Køn i den akademiske organisation, der de etter Brennas mening har kommet fram til mange interessante resultater. Dorthe Marie Søndergaard, som er psykolog og kjønnsforsker, er en av de som har vært sentrale i dette prosjektet.

Ulike kulturer

- Her har de gjennomført et større prosjekt om kvinner i akademia, der jeg synes de har fått fram veldig mange gode aspekter ved de ulike forskningskulturene. De har blant annet sett på forskjellene mellom det de kaller konsensus- og disensusorienterte kulturer, hvor de viser at det er lettere å få rom for en satsing på kvinner i disensusorienterte kulturer, ettersom man der også er villig til å diskutere fagpolitikk.

I de konsensusorienterte kulturene er man derimot opptatt av at bare de faglige kvalifikasjonene skal telle, forteller Brenna.

- Faren er da at det ikke blir rom for å drøfte fagpolitiske spørsmål, som for eksempel konsekvensene av eventuelle forskjeller i menns og kvinners interessereområder. Det blir heller ikke åpninger for å kunne mene at det skulle være en fordel å få forskjellige erfaringer inn i de ulike forskningsgruppene.

Selvforståelse

På hvilken måte disse studiene er relevante for realfagsmiljøene ved Universitetet i Oslo, gjenstår imidlertid å se, understreker Brenna.

Hun vil gjøre intervjuer med informanter som er i ulike faser av sin akademiske karriere, både kvinner og menn, og også med ledelsen. I tillegg vil hun se på de formelle og konkrete tingene, som hvem som blir innstilt ved utlysinger og hvordan innstillingene ser ut, og hva informantene tenker rundt disse prosessene.

- Noe av det mest interessante vil nok være å høre hva som er selvforståelsen i miljøene. Hvordan ser for eksempel den enkelte på seg selv og sine muligheter for opprykk?, avslutter Brenna.

Om prosjektet

  • Kvinner i realfag er et toårig forskningsprosjekt kommet i stand etter et samarbeid mellom Universitetet i Oslo sentralt, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet og Kvinner i forskning - komité for integreringstiltak.
  • Prosjektet er utformet som en forskerstilling.
  • Idehistoriker Brita Brenna ble i august tilsatt i stillingen.
  • Prosjektet har et budsjett på rundt 1,4 millioner kroner