Mye menn imellom også i spansk akademia

Vil du lykkes som kvinne i spansk akademia lønner det seg å ha baller.

03. februar 2006

Flora de Pablo. Foto: Vegard Iglebek

– Et strategisk mål for Consejo Superior de Investigaciones Científicas, (Spanias parallell til Norges forskningsråd red.anm.), er å øke andelen kvinnelige professorer fra 13 til 25 prosent, forteller Flora de Pablo.

Hun arbeider som forsker innen biologi ved forskningsinstitusjonen Centro de Investigaciones Biológicas (CIB) i Madrid. Dessuten leder hun organisasjonen Asociación de Mujeres Investigadores y Tecnológicas (AMIT) som arbeider for å øke andelen kvinner i spansk akademia.

– Derimot mangler flesteparten av forskningssentraene og universitetene forpliktende handlingsplaner for å nå dette målet. Det er temmelig åpent hvorvidt andelen kvinner kommer til å øke eller ei, sukker hun.

Hun påpeker at CIB i en spansk kontekst er å betrakte som progressive når de sier at de ønsker å øke andelen kvinnelige ledere og attpåtil tallfester målet.

Regjeringen tar grep

Likestillingsdebatten er synlig i spansk offentlighet, selv om den på langt nær er like vidtfavnende som den norske debatten. Spanske medier og samfunnsforskere er opptatt av å øke andelen kvinner i ledende stillinger, få slutt på kjønnsbasert vold og tilrettelegge for bedre balanse mellom arbeid og familie.

Den sittende regjeringen har tatt et politisk grep for å endre på status quo. I 2005 påla den statsadministrasjon og dens underliggende etater å tilstrebe kjønnsbalanse ved rekruttering og omorganiseringer. De har også vedtatt å opprette en avdeling i det spanske utdanningsdepartementet som skal jobbe spesifikt for å bedre situasjonen for kvinner i akademia.

Kjønnsdelte fag

I dag utgjør kvinner 60 prosent av bachelor-studentene i Spania. Og som i Norge finnes det en klar forestilling om hva som er ”jentefag” og ”guttefag”. Bortimot halvparten (43 prosent) av alle menn som tar en bachelor-grad ved et spansk universitet befinner seg innenfor fagområdet ingeniør– eller teknologifag der de alltid er i flertall.

Drøyt halvparten (54 prosent) av kvinnene på bachelor-nivå å studere samfunnsvitenskap, humanistiske fag eller helsefag.

Likevel er seks av ti studenter på lavere grads realfag er kvinner. Slik har situasjonen vært de siste par tiårene. Siden 1981 har andelen kvinner innen blant annet biologi, kjemi, odontologi, matvitenskap, geologi, med flere økt fra 45 til 60 prosent.

Faller fra ved doktorgrad

Andelen kvinner blant forsker- og undervisningspersonalet ved universitetene er derimot lavere: 34 prosent kvinner arbeider som forskere. Kjønnsfordelingen mellom kvinner og menn blant forskere og undervisere ved universitetene har vært mer eller mindre slik de siste 20 årene til tross for at det har vært jevnt tilsig nedenfra av kvinner.

Rapporten Mujer y Ciencia (Kvinne og vitenskap) som ble utgitt i 2005 viser at frafallet av kvinner skjer i løpet av doktorgraden. Når kvinner og menn starter på doktorgraden er kjønnsfordelingen i favør av kvinner (51 prosent) framfor menn (49 prosent). Men fram mot doktorgradsdisputasen tipper andelen menn over i flertall.

Alltid minoritet

Forskere har undersøkt bakenforliggende årsaker til hvorfor kvinner faller av underveis i karrieren. Det de finner har slående likhet med det vi vet fra forskning om maktens irrganger i norsk akademia.

Sosiologen María Antonia García de León y Álvarez undersøkte i 2002 hvordan kvinnelige, spanske forskere greide seg i prestisjetunge, akademiske miljø. Hun registrerte blant annet en utbredt forestilling om at kvinner vil nå til topps i makthierarkiene bare en tar tida til hjelp.

”Dette er en svært komfortabel og uforpliktende holdning å innta. Den tilslører derimot tingenes faktiske tilstand og hindrer adekvat handling for å endre på maktforholdene”, skriver hun i Herederas y heridas. Sobre las élites profesionales feminas (Arv og arvtakere: om kvinnelige yrkeseliter), fra 2002.

Hun anser det for å være et stort problem at kvinner i slike miljøer nesten alltid er en minoritet. En konsekvens av dette er at omgivelsene først og fremst betrakter dem som kvinner, og i mye mindre grad som fagpersoner med rang og fagspesialitet.

Lobbying og kartlegging

– I Spania har vi 71 universiteter. Fire av rektorene ved disse institusjonene er kvinner. Dette er absolutt uakseptabelt til å være 2006. Men det er mye motstand i de akademiske institusjonene. Hvem vil vel frivillig gi fra seg en akademisk toppstilling? spør Flora de Pablo. Selv mener hun det må kraftig lut til dersom et likestilt akademia skal realiseres.

Foreningen for kvinnelige forskere i Spania (AMIT), som hun leder, arbeider målrettet for å skape endring. Tålmodig lobbing mot myndighetene har foreløpig medført at det er gjort mye kartleggingsarbeid av hvordan kjønnsfordelingen i akademia er per dags dato. Det betrakter hun som et steg på veien.

Dessuten hjelper det å ha EU-land å sammenlikne seg med. Slik får politikere og meningmann en referanseramme, og noen å sammenlikne med.

Bakkemannskap

Pablo karrakterisere dagens regjering som nytenkende og visjonær innen likestillingsfeltet. Men hun mener likevel det er et tankekors at regjeringens sju kvinnelige statsråder er mødre til fem barn, mens de resterende åtte mannlige statsrådene er fedre til 25 barn.

– Vil du opp og fram må du ha bakkemannskap i heimen. Hvem tror du det oftest er lett tilgjengelig for. Menn eller kvinner? spør hun retorisk.

Machismo

Når man lurer på hvorfor det er så få kvinner som innehar innflytelsesrike posisjoner i Spania, hender det rett som det er at frustrerte spanjoler heiser på skuldrene og forklarer forskjellen med ett stikkord: ”machismo”. Det betyr kort og godt mannssjåvinisme.

Machismo fungerer som en referanse og en kulturell forklaringsmodell som de fleste nikker gjenkjennende til i Spania. I norsk akademia er det rikelig med akademikere og institusjonsforsvarer som setter spørsmålstegn ved at makt og kjønn er tett sammenvevd. Det skjer til tross for Hege Skjeies meget grundige dokumentasjon av nettopp koblingen menn og makt i sitt bidrag til Maktutredningen via boka Menn imellom: mannsdominans og likestillingspolitikk (2003). Situasjonen er ikke bedre i Spania, tvert i mot, men her henger de bjella på katten og kaller det for machismo.

Enkle virkemidler

Anna I. Arroba. Foto: Vegard Iglebek

– Det er forståelig at flere kvinner enn menn kaster inn håndkleet og finner seg en jobb som gir sikrere inntekt enn usikre, prosjektbaserte forskningsstillinger, uttaler Ana I. Arroba.

Hun er i starten av 30-åra og har nylig startet i en fireårig post-doc-stilling ved CIB. Hun mener den store omstillingen kommer når kvinner blir mødre.

– Slik dagens samfunn er organisert i Spania er det stort sett kvinner som tilpasser hverdagen sin tidsmessig til det å ha barn. Mange forskningsstillinger er midlertidige, mens barn er et alt annet enn kortvarig engasjement, kommenterer hun humoristisk.

Prosentandelen kvinner blant alle som driver med forskning eller undervisning i spansk akademia har hittil aldri oversteget 44 prosent. Dette tallet gjelder for undervisnings– og forskningsassistenter og er å betrakte som nederste trinnet i hierarkiet i spansk akademia. Blant professorene har menn helt klart overtaket med 87 prosent av professoratene.

Lang lunsj

Ana I. Arroba er klar på hva som skal til for å endre på status quo:

– Det er helt nødvendig å iverksette en systematisk og transparent favorisering av kvinner til forskningsstillinger. Per i dag er det utrolig hvordan menn ”tilfeldigvis” ender opp med flere forskningsoppdrag og stillinger enn kvinner, sier hun.

Hun mener at en løsning for å forenkle småbarnsforeldres situasjon ville være at arbeidsgiveren tilbød barnehage ved arbeidsstedet. Hun betrakter også organiseringen av den spanske arbeidsdagen som svært ugunstig for spanske arbeidstakere og særlig kvinner med omsorgsansvar.

Spanjoler har gjennomgående lengre lunsj enn sine naboland. To timers lunsj i tidsrommet 14-16 er helt vanlig. I resten av Europa er lunsjen stort sett over i løpet av en times tid – og i Norge kaster vi i oss matpakka på under en halvtime.

– Du kan selv tenke deg hvor enkelt det er å være småbarnsforeldre når du skal tilbake på jobb fra lunsj i 15-16-tida. Dessuten er det ikke uvanlig blant forskere å være på jobben i 10 til 12 timer. Med to utearbeidende foreldre skal det noe til for å få et slikt tidsskjema til å klaffe med små barn, avslutter hun.

Spansk rapport

I 2005 utga Consejo Superior de Investigaciones Científicas (CSIC), en institusjon med tilsvarende funksjon som Forskningsrådet i Norge, en situasjonsbeskrivelse av kjønnsfordelingen blant kvinnelige forskere i Spania i form av en grundig rapport. Rapporten bekrefter bildet av at færre kvinner enn menn rykker opp i forskningens toppelite, tross at tilsiget av kvinnelige forskere de siste 20 årene har vært betydelig. Tallene i artikkelen er hentet fra rapporten.

Se også