Mindre tid til forskning?

Retningslinjene for fordeling av arbeidstid mellom forskning og undervisning er fjernet. Mange frykter det kan ramme kvinnelige forskere spesielt.

15. august 2006

«Mangel på sammenhengende forskningstid.» Dette er et av hovedproblemene kvinnelige akademikere oppgir, når de blir spurt hva som hindrer deres karriere. Nå advares det mot at kvinner kan bli ekstra hardt rammet av at retningslinjer som tidligere ga ansatte på universitet og vitenskapelige høgskoler rett til lik fordeling av arbeidstid mellom undervisning og forskning, er opphevet.

De tidligere retningslinjene om fordeling av forskningstid for vitenskapelig ansatte ble sagt opp ensidig av Kunnskapsdepartementet i 2005. Dette skapte reaksjoner fra blant andre Forskerforbundet, som stevnet staten inn for arbeidsretten. Forbundet tapte saken, og hvordan arbeidstida brukes avgjøres i dag av arbeidsgiveren ved den enkelte virksomheten.

Kunnskapsdepartementet har riktignok åpnet for at spørsmålet kan drøftes med organisasjoner lokalt ved institusjonen, men har samtidig gjort det klart at det ikke kan være gjenstand for lokale forhandlinger. Etter endringene er det med andre ord ikke anledning til å inngå kollektive avtaler om hvor mye tid som skal brukes på forskjellige arbeidsoppgaver.

Kjønnsforskjeller

Kari Kjenndalen i Forskerforbundet er bekymret for at forskeres rettigheter svekkes.

Til tross for det i en årrekke har vært et uttalt mål å øke andelen kvinner blant toppstillingene i akademia har det væt liten endring de siste årene. I 2005 utgjorde kvinnene 17 prosent av professorene i UoH-sektoren i Norge. Ved universiteter og vitenskapelige høyskoler var andelen kvinner blant professorene den samme i 2005 som i 2003.

Årsakene til kjønnsubalansen er flere og komplekse, men mye taler for at menns og kvinners tidsbruk på arbeidsplassen spiller en viktig rolle.

Forsker mindre

Ifølge NIFU STEP-rapporten «Kvinner og menn – like muligheter? Om kvinners og menns karriereveier i akademia» brukte kvinnelige ansatte i UoH-sektoren i 2000 litt mer tid på undervisning og litt mindre tid på forskning og utadvendte oppgaver enn sine mannlige kolleger. Forskerne bak rapporten har sett på kvinners og menns tidsbruk siden 1981, og beskriver hvordan kvinnene alltid har brukt en noe større del av tiden sin på undervisning og noe mindre del på forskning. Forskjellene er, som de skriver, signifikante.

Ifølge rapporten kan disse forskjellene også være en forklaring på hvorfor kvinner bruker lengre tid på å avansere i akademia. Det at de har fått mindre tid til forskning kan kort sagt bidra til å forklare hvorfor de publiserer mindre enn menn.

En av forskerne bak rapporten, Elisabeth Hovdhaugen, sa det slik til Ressursbank for likestilling i akademia i fjor vinter:

– Det er ikke lenger slik at kvinnelige akademikere oppgir det å ha omsorgsansvar som en grunn til problemer med å gjøre karriere. I stedet vektlegger de mangelen på sammenhengene forskningstid.

Hovdhaugen pekte blant annet på undervisning og komitearbeid som typiske sysler som tar tid fra forskningen.

Et sikkerhetsnett

Etter at Forskerforbundet tapte saken mot staten i arbeidsretten er hele særavtalen for høyere utdanning sagt opp med virkning fra første august 2006. Når avtalen faller bort, faller også særordningene om blant annet arbeidstid, betaling for ekstraarbeid, bistillinger og ferieavvikling bort.

Generalsekretær Kari Kjenndalen i Forskerforbundet forteller at de anså de gamle retningslinjene som en forutsetning for særavtalen i sektoren, og at forbundet fremdeles er svært kritisk til at disse ble fjernet.

– Vi mener bestemt at retningslinjene fungerte som et sikkerhetsnett for de vitenskapelige ansatte, for å sikre deres tid til forskning.

Kjenndalen vektlegger at både kvalitetsreformen og kravene til ekstern finansiering kan føre til økt press på akademisk ansatte, blant annet gjennom krav om mer undervisning.

– Den enkelte forskers individuelle rettighet til å drive med forskning er utsatt nå, mener hun. Kjenndalen understreker også at hun ser mulige likestillingspolitiske konsekvenser av at retningslinjene fjernes.

– Vi vet fra flere undersøkelser at kvinner er mer utsatt, de forsker mindre og tar på seg mer undervisning. I tillegg har det betydning at det er så få kvinner i toppstillingene. Slik får kvinnene også lett flere administrative oppgaver, samt arbeid i komiteer og utvalg, fordi kvinner skal være representert. Det betyr at de rent faktisk får mindre tid til å forske.

Kjenndalen mener opphevelsen av retningslinjene knyttet til forskningstid kan føre til et ytterligere press som forsterker dagens tendenser, med forskjeller i tidsbruk mellom kvinner og menn.

– Mindre tid til forskning kan virke inn på graden av publisering, som igjen virker inn på mulighetene for å søke om professoropprykk. Det kan bli en ond sirkel, når rettighetene svekkes, sier Kjenndalen.

Bedre forskning

Avdelingsdirektør Rolf L. Larsen i Universitets- og høgskoleavdelingen i Kunnskapsdepartementet er ikke like bekymret som Kari Kjenndalen.

– Bakgrunnen for at vi ville oppheve de sentrale retningslinjene om forskertiden er endringene som har skjedd med blant annet kvalitetsreformen, der myndighet er blitt overført fra departementet til institusjonene. Derfor mente vi det også var riktig å overføre styringen av forskernes arbeidstid fra departementet til arbeidsgiverne, forteller han.

Larsen mener fokuset på denne saken har vært helt feil i media, og vektlegger at Kunnskapsdepartementet mener det vil føre til mer og bedre forskning at arbeidsgiver kan disponere de ansattes arbeidstid. Ifølge Larsen har ikke Kunnskapsdepartementet vurdert opphevelsen av retningslinjene spesielt i forhold til kvinnelige forskere, men han forteller at departementet likevel er godt kjent med problematikken.

– Vi ser at det kan være vanskelig for mange forskere, både kvinner og menn, å få sammenhengende forskertid, men dette bør være noe som arbeidsgiverne bør kunne gripe tak i ved den enkelte institusjon.

Larsen legger også til at institusjonene har fått tilført midler som skal dekke utgiftene til kvalitetsreformen, og at norske forskere publiserer stadig mer.

– Alle indikatorer tyder på at det skjer mer og bedre forskning. Men dette er også et felt som vi følger i Kunnskapsdepartementet. Derfor er dette spørsmålet noe vi også vektlegger i styringsdialogene med institusjonene, avslutter han.

Kari Kjenndalen forteller at Forskerforbundet på sin side vil følge nøye med på hva institusjonene gjør framover gjennom sine lokale tillitsvalgte, og at de vil ta det opp dersom de opplever et økt press på forskerne.

Særavtaler oppheves.

I 2005 opphevde Kunnskapsdepartementet retningslinjene som ga de vitenskapelig ansatte på universitetene og de vitenskapelige høgskolene en individuell rett til lik fordeling av arbeidstiden mellom undervisning og forskning. Nå har Forskerforbundet og de andre organisasjonene i sektoren sagt opp særavtalen i høyere utdanning med virkning fra første august 2006. Når denne avtalen faller bort, faller også særordningene om blant annet arbeidstid, betaling for ekstraarbeid, bistillinger og ferieavvikling bort.