Likestillingsarbeid gir resultater

Fire av de fem kvinnene som deltok på NTNUs opprykkskurs i 2008 fikk opprykk til professor i år. May Thorseth er én av dem. 

10. juni 2010

NTNU kurser kvinner som vil søke om opprykk til professor. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

For å øke andelen kvinner i akademiske toppstillinger, har NTNU satt i gang flere likestillingstiltak. Ett av tiltakene er opprykkskurs for kvinner, hvor deltakerne får veiledning i å skrive søknad for opprykk til professor. Tiltaket kan vise til gode resultater, fire av de fem kvinnene som deltok på opprykkskurset for Humanistisk fakultet i 2008, fikk opprykk i år. Én av dem er filosofiprofessor May Thorseth.

 Det hele startet med at min instituttleder kom med en oppfordring om å søke kvalifiseringsstipend for kvinner med tanke på å søke opprykk. Jeg hadde ikke tenkt på det som aktuelt på det tidspunktet. Da jeg så ble orientert om opprykkskurset fra fakultetet, ble det en oppfordring nummer to, sier Thorseth.

I utgangspunktet var Thorseth skeptisk til å tenke i termer av kjønn.

 Det sitter nok igjen fra gammelt av. Jeg tenker at kvalitetskravet er det avgjørende. Hvis man er god nok, så er man det, uavhengig av kjønn. Jeg har litt motvilje mot at man trenger noe spesielt fordi man er kvinne, og jeg ønsker ikke å bli gruppert på bakgrunn av kjønn, sier hun.

Samtidig hadde hun hørt mye positivt om kurset, og et opprykk til professor ville gi henne større frihet til å forske som hun selv ville.

 Det at institusjonen i tillegg var interessert i at jeg skulle bli professor, ble også en påminnelse om at dette ikke bare gjaldt meg som person, sier hun.

Humanistiske fag, og særlig filosofi, har en lav kvinneandel. Bare to av åtte, eller 25 prosent, av filosofiprofessorene ved NTNU er kvinner.

 Jeg ser meg selv som et individ, ikke som et lavt representert kjønn. Så jeg søkte ikke om opprykk for statistikkens skyld, men det ble en påminnelse om at hvis man ikke har en grunn til å la være, så bør man søke, sier Thorseth.

Veiledning i søknadsprosessen

Opprykkskurset består av seminarer hvor deltakerne får opplæring i hvordan skrive en god søknad, i tillegg til løpende veiledning under selve skriveprosessen. Selv om Thorseth ville søke om opprykk, var hun usikker på om hun skulle delta på kurset.

 Jeg tenkte at formen på søknaden ikke hadde noen betydning, og at det kun var hva man hadde prestert som ble vurdert. Etter hvert skjønte jeg at hvordan man presenterer seg selv, har mye å gjøre med hvordan man blir oppfattet, sier hun.

I opprykksøknaden skal søkeren argumentere for at hun tilfredsstiller kravene for opprykk. Det innebærer krav om både dybde og bredde på publikasjonene etter doktorgraden, i tillegg til å dokumentere at man har gjort tilstrekkelig komitéarbeid og diverse administrative oppgaver.

 Å skulle skrive en søknad med positivt fokus på seg selv var ubehagelig. Man er jo oppdratt til å ikke skryte av seg selv. Men kurset handler om å gjøre søknaden bedre på en pedagogisk måte. Man har faktisk en mulighet til å påvirke hva andre skal legge vekt på ved å sette fokus på akkurat det, sier hun.

Thorseth mener at det er vanskelig å måle hvor mye kurset hadde å si for at hun fikk opprykk, men at det hjalp henne til å skrive en bedre søknad, er hun ikke i tvil om. I tillegg presset kurset henne til at hun faktisk fikk skrevet ferdig og sendt søknaden.

 På ett eller annet tidspunkt ble jeg forferdelig lei av å kun være opptatt av meg selv. Det tok vanvittig mye tid, og jeg tenkte flere ganger på hva jeg hadde begitt meg ut på. Men jeg tenkte aldri seriøst på å gi opp. Lista ligger selvfølgelig mye høyere når man deltar på et opprykkskurs, enn hvis man bare skriver søknaden for seg selv, uten at andre kjenner til det, sier Thorseth.

Én av få kvinner

Professorstillingen er ettertraktet for mange som har kommet så langt som til førsteamanuensis. Etter hvert innså Thorseth at hun var blitt en senior i systemet, og at det var på tide å bli professor.

 Det var viktig å få professorstillingen i forhold til legitimitet og tyngde. Så fort man har blitt professor, skjer det noe magisk, og man blir med en gang hørt mer. Det betyr at man kan påvirke både forskningen og arbeidsmiljøet rundt forskningen i større grad. Det er én av flere grunner til at det er et naturlig mål å ha, sier hun.

Thorseth leverte søknaden høsten 2008 og innstillingen fra komiteen kom i begynnelsen av mars i år. Hun er dermed én av få kvinnelige professorer i filosofi, et typisk mannsdominert fag. Å være én av få kvinner har aldri vært problematisk for Thorseth.

 For meg har det alltid vært faginteressen som har vært det primære, og jeg har aldri tenkt på kjønn som noe spesielt, eller tenkt på det som plagsomt eller problematisk. Jeg har alltid hatt en skepsis mot å dele kollegaer i kjønn, sier hun.

Thorseth mener likevel at universitetene bør ha et bredt professorkorps, og at det derfor er behov for flere kvinnelige professorer. Men selv om prosentandelen kvinnelige studenter er høy, sliter universitetene med å få kvinner inn i akademiske toppstillinger.

 Kvinner legger kanskje mer vekt på andre ting i tillegg til karriere. I dag krever det å bli professor at man jobber lange dager og publiserer mye. I familier der begge parter er akademikere, er det ofte mannen som kommer seg til toppstillingen raskest. Man bør se på hva som skal til for at det skal være mulig å bli professor uten å måtte gå på akkord med andre ting i livet. Det bør bli mulig å bli professor uten å arbeide hele døgnet og ofre alt for jobben, sier hun.

Hun mener at endringene ikke bare bør skje i akademia, men også i hjemmet.

 Et viktig kriterium for suksess er at man har tid til rådighet for å jobbe konsentrert, både med publikasjoner generelt, og søknaden spesielt. Da er det avgjørende at man har en så bra deling som mulig når det kommer til andre oppgaver i hjemmet, sier hun.

Professor May Thorseth mener hun lærte mye i løpet av opprykkskurset. (Foto: privat)

Likestillingstiltak

Opprykkskurset ved NTNU er kun for kvinner. Men Thorseth mener at opprykkskurset også burde være et tilbud for mennene.

 For meg handler det ikke om at kvinner trenger hjelp, men at det er veldig funksjonelt å få hjelp rundt søknadsprosessen. Menn har ikke mindre bruk for den hjelpen enn kvinner, sier hun.

Likevel mener hun at det ville vært naivt å si at det ikke er behov for likestillingstiltak for å få kvinner inn i akademiske toppstillinger.

 Når man snakker om likestillingstiltak, oppstår et dilemma hvor man ikke ønsker at kvotering skal skje på bekostning av kvalitet. Men med fornuftige tiltak vil man kunne tilfredsstille begge kravene, sier Thorseth.

Hun tror at det for mange kvinner er et problem å få prioritert nok tid til å jobbe med publikasjoner og opprykksøknad, og at dette ofte innebærer en større utfordring for kvinner enn for mange menn.

 Kvinner prioriterer ofte annerledes enn menn, og privatlivet er en viktig faktor. Jeg tror derfor at et godt tiltak er å kjøpe fri kvinner fra vanlige arbeidsoppgaver, slik at de får mer tid til publisering og til å jobbe med opprykkssøknaden. Da vil man sikre seg god kvalitet samtidig som man styrker kvinners muligheter, sier hun.

NTNUs likestillingstiltak

Les mer om NTNUs likestillingsarbeid

Se også