– ”The leaking pipeline” eksisterer ikke

Kvinner forlater ikke akademia i større utstrekning enn menn – verken rett etter disputas eller senere. Det viser en ny avhandling fra Linnéuniversitetet i Sverige, som dermed slår beina under en etablert ”sannhet”. Årsaken til at kvinner er underrepresenterte i den akademiske eliten, handler i stedet om at de avanserer saktere. Likestillingssatsinger bør heller undersøke årsakene til dette, mener statsviter Charlotte Silander.

27. mai 2010

Bruk av metaforer som “the leaking pipeline” gir et feilaktig og ufullstendig bilde av likestillingsproblemene i akademia, mener Charlotte Silander. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Når skjevheter i universitetsverdenen diskuteres, skyldes det ofte på overgripende utdanningspolitiske rammer. Med likestillingsspørsmål er det annerledes. For å forklare hvorfor kvinner er underrepresenterte i toppstillingene i akademia, har man nesten utelukkende lett på individ- og organisasjonsnivå, og skjevhetene sies å være et resultat av den enkelte kvinnens valg, patriarkalske strukturer eller diskriminering innad i organisasjonen.

– Kanskje er det en opplevelse av at situasjonen ikke er likestilt som gjør at forskerne heller undersøker forholdene rundt seg i universitetets interne strukturer, sier Charlotte Silander, forsker i statsvitenskap ved Linnéuniversitetet i Växjö.

I avhandlingen Pyramider och pipelines. Om högskolesystemets påverkan på jämställdhet i högskolan har Silander i stedet valgt å undersøke mekanismene bak akademias skjeve kjønnsfordeling på makronivå. Studien tar utgangspunkt i den kraftige ekspansjonen i den svenske høgskolesektoren på 1990-tallet, en forandring som både økte antall ansatte og gjorde universitetssektoren mer spredd utover landet.

Ved hjelp av store mengder kvantitative data over forskerutdannet personell analyserer Silander om denne veksten har påvirket menns og kvinners posisjoner i akademia. Foruten den vertikale kjønnsbalansen – hvordan menn og kvinner er fordelt på ulike posisjoner – undersøker hun hvordan ekspansjonen har påvirket den horisontale kjønnsbalansen, det vil si at menn og kvinner befinner seg på ulike områder, med ulik status og mulighet til å få forskningsmidler.

Når det gjelder høgskolesektorens økte geografiske spredning, viser avhandlingen at kjønnsbalansen ved landets nyere læresteder er like skjev som ved de gamle. Veksten i vitenskapelige stillinger har derimot en sterk positiv sammenheng med den vertikale kjønnsbalansen. Flere stillinger fører til flere kvinner i høyere posisjoner.

Charlotte Silander har studert mekanismene bak kvinners underrepresentasjon i den akademiske eliten på makronivå. (Foto: Linnéuniversitetet)

Sammenhengen mellom høgskolesektorens størrelse og den horisontale kjønnsbalansen er ikke like tydelig. Silander mener uansett at det er minst like viktig å rette oppmerksomheten mot fordelingen av menn og kvinner på ulike områder som kjønnsrepresentasjonen på ulike nivåer.

– Mangelen på likestilling i akademia kan ikke bare studeres på nivå. Den horisontale kjønnsfordelingen er skjevere enn den vertikale. Dessuten er det slett ikke sikkert at grunnene til manglende likestilling er de samme i for eksempel humaniora og medisin, sier hun.

Skiller seg fra tidligere studier

Både i fokus og metode skiller Silanders studie seg stort sett fra tidligere forskning på likestilling i høgskolesektoren i Sverige. Området domineres av mindre omfattende kvalitative undersøkninger, gjerne intervjustudier innenfor et avgrenset fagområde. I blant presenteres studiene innenfor rammene av en SOU (Statens offentliga utredningar). Ifølge Silander kan det være problematisk, fordi studiene da ofte blandes sammen med policyanbefalinger.

– I en politisk nedsatt utredning kan det være vanskelig å avgjøre hva som er forskning og hva som er politikk, sier hun.

Silander understreker at hun ikke betrakter likestillingsforskning på individ- eller organisasjonsnivå som mindre viktig. Derimot er hun kritisk til hvordan den er blitt brukt.

– Det finnes mange eksempler på bra kvalitative studier som har påvist mekanismer som for eksempel  virker innenfor et bestemt fag eller lærested. Men når man gjør en begrenset undersøkelse, er det vanskelig å vite hvilken relevans konklusjonene har for likestillingen i andre miljøer. Til tross for dette har man etter hvert begynt å referere til disse studiene som om de har generell gyldighet – noe de jo ikke har!

Villedende metaforer

En lignende problematikk, som Silander tar opp i avhandlingen, er hvordan metaforbruk har bidratt til å spre et feilaktig og ufullstendig bilde av likestillingsproblemene i akademia. Både i forskning og i offentlig debatt benyttes gjerne metaforene ”pyramiden”, ”the leaking pipeline” og ”akademias sorte hull” for å beskrive kvinners underrepresentasjon i akademia. Silander betrakter metaforbruken som både uvitenskapelig og uheldig for likestillingsarbeidet.

– På området myldrer det av svulstige metaforer som ikke gir oss noenting. En metafor er ikke laget for å testes eller måles, og å bruke dem i vitenskapelige sammenhenger blir ofte feil, sier hun.

Metaforen om pyramiden benyttes for å belyse den skjeve kjønnsbalansen i akademia. Forestillingen om en sammenheng mellom en persons kjønn og stilling illustreres ved at andelen kvinner minsker jo høyere opp i hierarkiet man kommer. Men selv om Silander kan påvise en svak statistisk sammenheng mellom kjønn og posisjon i studien sin, gir pyramiden et misvisende bilde, mener hun. For det første følger slett ikke sammenhengen et strengt pyramidemønster. For det andre er pyramidens hensikt å illustrere forholdene i akademia i sin helhet. Den mister dermed den horisontale kjønnsbalansen og det at sammenhengen mellom kjønn og område er sterkere enn mellom kjønn og posisjon.

Pyramidemetaforen viser for eksempel ikke at sammenhengen mellom kjønn og område er sterkere enn mellom kjønn og posisjon, ifølge Silanders studie. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Enda verre er det med metaforen om akademias sorte hull, som brukes for å illustrere den vedtatte oppfatningen om at kvinner i langt større utstrekning enn menn forlater akademia rett etter avlagt doktorgrad. Men metaforen gir et direkte feilaktig bilde. Silanders undersøkelse viser at det generelt er menn som i større grad forlater akademia, både like etter disputas og senere.

– Jeg ble selv veldig overrasket da jeg så hva dataene mine viste, men ”det sorte hullet” finnes overhodet ikke. Sannsynligvis er det resultatet av en feiltolkning av tverrsnittdata, der man har sett at det er mange kvinner på doktorandnivå og veldig få blant professorene, men da er det ikke samme gruppe man måler.

”Leaking pipeline”

På samme måte er bildet av ”the leaking pipeline” misvisende. Metaforen antyder at det lekker en viss andel kvinner ut av det akademiske systemet ved hvert karrieretrinn, og derfor er det så få som til slutt blir professorer. Foruten at det faktisk er menn som kan sies å lekke ut, viser Silanders data at kvinner som har forlatt akademia, i større grad velger å vende tilbake. I visse tilfeller kunne man i stedet snakket om en omvendt ”pipeline”.

– Men om det ikke er flere kvinner enn menn som forlater akademia, hvordan har det seg at akademia ikke er mer likestilt?

– Det det egentlig handler om, er sannsynligvis at kvinner gjør saktere karriere enn menn. Skal man få til en forandring, er det prosessen for merittering vi må undersøke og gjøre noe med, sier Silander.

Hun minner om at mulighetene for å få andre jobber også kan påvirke menns og kvinners valg om å bli værende i akademia eller ikke.

– At man forlater akademia, kan jo innebære at man gjør et karrieresteg oppover. Og vi må ikke glemme at målet med utdanning også er å forberede folk for arbeidsmarkedet. Alle må ikke ende opp som professorer, sier Silander.

Les originalteksten

Originalversjonen av denne artikkelen finner du hos Nationella sekretariatet för genusforskning.