Kvinnelige sivilingeniørstudenter forteller at mannlige medstudenter ikke vil ta imot hjelp fra dem, og at at de må jobbe hardere enn de mannlige for å bli tatt seriøst. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com)

Kvinnelige ingeniørstudenter må være «en av gutta»

– Kvinner på teknologiske studier møter motstand og diskriminering, sier sosiolog Lena Wiik Olsen.

11. september 2014

– Det kan være alt fra krasse kommentarer fra professorer og at jentene opplever at guttene undervurderer dem, til spøker som ikke nødvendigvis er morsomme for dem det rammer, forteller Wiik Olsen, som har skrevet masteroppgaven Kvinnelige sivilingeniørstudenters erfaringer fra en mannsdominert utdanning.

Hun har intervjuet elleve kvinnelige studenter ved sivilingeniørstudiet på NTNU, og gjort en kvalitativ analyse der hun undersøker betydningen av kjønn i studiemiljøet og hvordan kjønn forhandles. Hun slår fast at jentene opplever diskriminerende mekanismer.

– Blant annet fortalte flere om en nokså jevn strøm av kjønnsstereotypiserende vitser og kommentarer, samt at de selv opplevde det som vanskelig å si fra de gangene de syntes noe var støtende – nettopp for ikke å bli enda mer synlige på grunn av sitt kjønn, sier Wiik Olsen.

Andre fortalte om mannlige studenter som ikke ville ta imot hjelp fra sine kvinnelige medstudenter, og at de som jenter generelt måtte jobbe hardere for å bli tatt seriøst.

– Så godt som alle mine informanter startet intervjuene med å være veldig nøytrale og si at de ikke opplevde noen kjønnsbasert diskriminering – men etter hvert begynte alle å fortelle om tendenser og mekanismer som beskrevet ovenfor, påpeker Wiik Olsen.

Ifølge sosiologens funn håndterte de kvinnelige sivilingeniørstudentene diskriminering ved hjelp av hovedsakelig to strategier: ved å nøytralisere betydningen av sitt kjønn blant annet ved å ta avstand fra det såkalt kvinnelige, og ved å jobbe ekstra hardt for å bevise at de er like faglig dyktige som de mannlige studentene.

Tok avstand fra andre jenter – men bare i teorien

Med å «nøytralisere betydningen av sitt kjønn» sikter Wiik Olsen til studentenes ønske om å gjøre sitt eget kjønn til noe ubetydelig, og å fjerne fokuset på seg selv som kvinne.

– Denne strategien kom blant annet til uttrykk ved at jentene innledningsvis i intervjuene betraktet studentmiljøet sitt som kjønnsnøytralt og sa at de ikke opplevde seg som annerledes behandlet, sier Wiik Olsen.

– Men det kom også til uttrykk ved at informantene nedvurderte det «kvinnelige» og favoriserte det «mannlige», forteller hun.

– Blant annet tok flere litt avstand fra andre kvinner – de ville på en måte være «en av gutta» ved å distansere seg fra jenter. Dette minner veldig om det Elin Kvande og Bente Rasmussen fant for tjue år siden da de forsket på kvinner i teknologibedrifter. (Se Womens Careers in Static and Dynamic Organizations.)

Eksempler på dette er at flere av informantene fortalte at de egentlig foretrakk at det var få andre jenter i klassen, at de ikke hadde noe behov for mer kjønnsbalanse siden «det var så mye drama» med jenter, at jenter ofte «kaklet» mer og at de selv foretrakk å henge med gutter.

– Det kom i det hele tatt en god del nedvurderende bemerkninger om kvinner fra de kvinnelige sivilingeniørstudentene, sier Wiik Olsen.

– Men etter hvert kom det frem at de fleste også holdt seg mest sammen med jenter, og hadde sine nærmeste studievenner nettopp blant jentene. Underveis i intervjuene ga de dessuten uttrykk for at de i grunnen kunne tenke seg å ha flere jenter i klassen.

– Det var en veldig interessant veksling fra et utgangspunkt om at ting var kjempegreit og likt for alle slik det var, til at det egentlig ikke var tilfelle når de begynte å snakke om konkrete erfaringer, mener hun.


Lena Wiik Olsen sier at informantene startet intervjuene med å si at de ikke opplevde noen kjønnsbasert diskriminering, men etter hvert begynte alle å fortelle om slike mekanismer. (Foto: privat)

Særtiltakenes problem

Den andre strategien Wiik Olsen fant, er det hun kaller dyktighetsstrategien.

– Dette er også en kjønnsnøytraliserende strategi, som handler om at informantene opplevde at de måtte jobbe enda hardere enn guttene for å bli tatt alvorlig og bli betraktet som like gode, og dermed «først og fremst sivilingeniør» og ikke «først og fremst kvinne», sier hun.

I tråd med disse strategiene var de aller fleste av Wiik Olsens informanter også skeptiske til særtiltak som er ment å rekruttere jenter til teknologistudiene, og da særlig ekstrapoeng til jenter. Ved NTNUs sivilingeniørprogram får kvinnelige søkere to såkalte kjønnspoeng ved opptak. Målet er å øke andelen kvinnelige studenter.

– Mine informanter opplevde dette tiltaket som overflødig og noe som skapte en villedende oppfatning om at jentene ikke var faglig gode nok til å komme inn på studiet ut fra egen kompetanse, sier Wiik Olsen.

– Andre særtiltak, for eksempel motiveringstiltak som Jentedagen og så videre, trakk de fleste derimot frem som noe positivt og inspirerende.

Se på organisasjon, ikke individ

Selv vil ikke Wiik Olsen konkludere når det gjelder verken ekstrapoeng eller andre særtiltak.

– Men det jeg mener å komme frem til, er at man bør se mer på hva man kan gjøre innad i en organisasjon – i dette tilfellet studiemiljøet – snarere enn hele tiden å peke så mye på jenter og hvordan jenter skal kurses så de klarer seg på studiet og så videre, sier hun.

Dette fenomenet ble også påpekt av kjønnsforsker og professor i vitenskapsteori Londa Schiebinger på Gender Summit-konferansen i Brussel nylig.

– Når vi snakker om utfordringer knyttet til kjønn og forskning, handler det enten om hvordan vi kan «fikse kvinnene», «fikse institusjonene» eller «fikse kunnskapen», uttalte Schiebinger der, og understreket at man bør holde en knapp på de to sistnevnte.

I samme ånd mener Wiik Olsen at fokuset litt for ofte dreier over på kvinner og deres individuelle egenskaper når kvinner i mannsdominerte miljøer diskuteres.

– Derfor ønsket jeg å analysere dette i et organisasjonsperspektiv i håp om å kunne avdekke en del strukturelle prosesser, sier hun.

– På den måten kan vi vise noen årsaker til at kjønnstradisjonelle holdninger fortsetter å være så seiglivede.

Ønsker mer forskning på studenter

Det er de siste årene gjort en del forskning på teknologiutdannede kvinner og kvinner i mannsdominerte bedrifter, men det finnes få undersøkelser som spesifikt tar for seg studentmiljøene i dette perspektivet. Det ble gjennomført en mer generell studie om kjønnsbalanse og læringsutbytte på tre masterutdanninger ved Universitetet i Oslo i fjor, som viste at studenter fra kjønnsskjeve fag ønsker seg flere av det underrepresenterte kjønnet inn på studiet. Her ble det det intervjuet studenter fra både manns- og kvinnedominerte fag.

Wiik Olsen mener det ville være interessant med mer forskning på nettopp studentene, og at organisasjonsperspektivet kan være et fruktbart perspektiv i analysen av kjønnsdelte studentmiljøer.

– Mekanismene og strukturene vi finner i slike studier, vil kunne fortelle oss mye både om hvordan vi kan få en mer kjønnsbalansert studentrekruttering, og om hvorfor arbeidslivet i Norge er så kjønnsdelt, mener hun.

– Innenfor studier av de teknologiske studentmiljøene ville det dessuten vært veldig interessant med intervjuer av mannlige ingeniørstudenter for å finne ut hvordan de opplever situasjonen. Det ville gitt et bredere perspektiv på studiemiljøer med skjev kjønnsbalanse.

Masteroppgave

Lena Wiik Olsen har skrevet masteroppgave i sosiologi kalt Kvinnelige sivilingeniørstudenters erfaringer fra en mannsdominert utdanning. En kvalitativ studie av forhandlinger om betydningen av kjønn. Wiik Olsen har intervjuet 11 kvinnelige sivilingeniørstudenter fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), og hun finner at studentene møter motstand og diskriminering.

Kontaktinfomasjon: lenawiik@outlook.com

Se også