Kjønns(u)balanse i akademia

Universitet i Oslo ønsker å bli ”verdens første likestilte universitet” innen 2011. I så fall må det et mirakel til. Bare 25 prosent av professorene er i dag kvinner. Til sammenligning er 40 prosent av professorene ved universitetene i Tunisia kvinner. Hva skjedde egentlig med kjønnsbalansen i norsk akademia?

09. mars 2011

Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen. (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen)

På kvinnedagen, 8. mars, var dette tema for en paneldebatt i regi av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo (UiO). Det ble mye snakk om holdningsendringer og et arbeidsmiljø som muligens ikke virker fristende på kvinner. Men at kvinneandelen må opp i de høyeste akademiske posisjoner, var alle skjønt enige om.

Det hele åpnet høytidelig med ord fra rektor Ole Petter Ottersen og forskningsminister og konstituert likestillingsminister Tora Aasland, før leder ved STK, Jorunn Økland, sparket i gang debatten.

Rektor Ottersen forsøkte å starte med en positiv vinkling

– I 1961 var det 4,6 prosent kvinner i vitenskapelige toppstillinger, så vi har kommet et stykke siden da. Men vi må likevel spørre oss, hvorfor lykkes vi ikke bedre i vår likestillingsstrategi?

Tora Aasland pekte på den velkjente glasstakdimensjonen som trer inn når kvinneandelen er såpass lav i de høyeste akademiske stillinger.

– Vi må bli bevisste og jobbe med holdninger. Det vi gjør fra statens side er å gi økonomiske insentiver til dem som klarer å få frem kvinnelige professorer, sa hun.

Jorunn Økland understreket at det i alle fall ikke handler om biologi og genetiske forutsetninger:

– Det handler først og fremst om hvilke forestillinger vi har om fag og kjønn. Vi må spørre oss hvorfor rekruttering av kvinner ikke skjer av seg selv, særlig når de fleste ansatte anser seg som liberale og progressive typer, poengterte hun.

Økland la til at vi må debattere hvorfor vi ønsker likestilling, hva vi skal med den og hva slags innhold vi legger i likestillingsbegrepet.

– For meg er det ingen tvil om at akademia trenger en kunnskapsrevolusjon som bare kommer ved mangfold, avsluttet hun.

Og dermed kunne debatten begynne.

”Tantifisering” og fordommer

Curt Rice, prorektor ved Universitet i Tromsø, var først ute med å erklære stolt at Tromsø nå har passert UiO hva gjelder prosentandel kvinnelige professorer. Det var ikke like populært i Oslo. Prorektor ved UiO, Inga Bostad, godtok utsagnet bare delvis, og mente det var snevert å kun se på professorstillinger. Samtidig understreket hun at UiO er en mye større enhet enn UiT. At det er universitetenes rolle å oppmuntre kvinner til å søke professorater var de to derimot svært enige om.

En annen paneldeltaker, Dagbladets kommentator Marie Simonsen, mente å se et miljø med mange fordommer. Hun viste til en avisartikkel av Arild Pedersen, professor ved Institutt for filosofi og idé- og kunsthistorie og klassiske språk, som skrev om ”tantifiseringen” av HF-fakultetet han mener skjer nå som damene kommer inn i flertall.

– Det er mye synsing fra mange, som at ”kvinner har ikke lyst på toppstillinger” eller at de ønsker seg et annet liv. Det kan virke som om man på UiO er i villrede om hva som fungerer, sa hun.

Agnete Vabø, forskningsleder ved NIFU, kunne bekrefte at det er lite forskning på hva som faktisk fungerer av tiltak for likestilling.

– Vi har satt i gang forskning på mentorordningen ved UiO, for å finne ut om denne fungerer, svarte Inga Bostad til det.

Men handler det kanskje om kvinners manglende selvtillit, spurte ordstyrer Marina Tofting fra universitetets kommunikasjonsavdeling.

– Dette er jo elitekvinner som har doktorgrad og har blitt vurdert mange ganger. Kan det likevel handle om selvtillit, undret hun.

Kvinner blir fremdeles vurdert strengere enn menn i tillegg til at de gjerne søker seg til vanskelig tilgjengelige stillinger, mente Inga Bostad.

– Amerikansk forskning viser dessuten at kvinner ikke velger seg en akademisk karriere, de ”vil ikke ha et sånt liv”. Dermed blir det vår oppgave å vise kvinner at det er mulig å kombinere akademia med det livet de ønsker seg, sa hun.

– Men konkurranse, trange lange korridorer, å jobbe alene, slåss om forskningsmidler…Er dette en attraktiv arbeidsplass for kvinner, spurte Tofting?

– Det er viktig at vi klarer å fremstå som en god arbeidsplass, sa Bostad, og viste til undersøkelser som viser at trivselen er høy.

Marie Simonsen, Curt Rice, Morten Dæhlen og Inga Bostad var noen av deltakerne i debatten. (Foto: Ola Sæther)

Spesielt interesserte

Fra salen ble det kommentert at mange vitenskapelig ansatte føler seg dynget ned i arbeidsoppgaver, og at når studenter ser slitne, utmattede veiledere, frister det ikke akkurat som fremtidig yrke.

– Det er jo ikke alle menn som ønsker seg en akademisk karriere heller, la Marie Simonsen til.

– Det er jo noe for spesielt interesserte, sa hun til latter fra akademikerne i salen.

I mer alvorlige vendinger fortalte Simonsen om den uformelle makten som utspiller seg i media, der avgjørelser ofte tas i lukkede rom, og mistenkte at det samme skjer i akademia. Det var Bostad enig i.
Simonsen la til:

– Det er kanskje ikke vond vilje når gutta pushes frem, sannsynligvis skjer det bevisstløst, men resultatet er at mange gutter får for stor selvtillit, mente hun.

– Det er noen litt spesielle holdninger som for lov til å leve i akademia, som at man er redd det skal gå utover unge menn dersom kvinner får mer plass. Det er ikke bra for debatten.

Mat-Nat ønsker kvinner

Professor ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO, Morten Dæhlen, er blant dem som må innrømme lav kvinneandel blant sine kolleger.

– Faget trenger kvinner! Vi må opp i 30-40 prosent kvinnelige ansatte. Vi må se på egne holdninger, se nøye på studieprogrammene våre for å finne ut om dette er forstålig for en jente på 17 år, eller om det bare er for nerdete typer, og vi må være rollemodeller for studentene, sa han.

Dæhlen fortalte at de nylig har doblet antall kvinnelige ansatte fra fire til åtte, men av totalt 60 er det jo likevel ikke all verden.

– Jeg skulle ønske vi kunne øremerke midler og på den måten øke kvinneandelen, sa han.

I stedet benytter fakultet seg av at de noen ganger søker etter spesielle personer, det vil i denne sammenheng si kvinner, med egenskaper på et bestemt felt, som de da håper vil søke stillingen.

For få virkemidler

Alle ønsker mer likestilling. Men hva skal til for å oppnå det? Paneldebattantene hadde ingen fasit å komme med.

– Det pågår en internasjonal debatt når det gjelder rekruttering av kvinner inn i akademia, men det er ingen entydig mening omkring hva som fungerer, sa Vabø.

Debatten foregår også ved UiO. Representanter fra studentparlamentet var til stede i salen, og fortalte at de kan føle seg maktesløse når de hele tiden må se opp til og på menn. De går inn for kvotering av kvinner.

– Vi kan kreve, men vi har få virkemidler, sa likestillingsansvarlig, Tine Engvik. Hun la til at kvotering ikke akkurat er trendy blant studenter, og at det må større kulturendringer til.

8. mars ved UiO