Kjønnsrevolusjon i akademia

Annett A. Helset er leder for studentutvalget ved bachelorprogrammet Kjønn, feminisme og likestilling (KFL) ved Universitetet i Oslo. Hun var med og foreslo parolen. 

Slik begrunner hun den: 

– Vi følte det var viktig å engasjere oss på den internasjonale kvinnedagen. Parolen er helt klart flertydig. Hvorfor si en ting når du kan si mange? Parolen kan sees som en oppfordring til revolusjon i et universitetssystem der flertallet av studentene er kvinner, men der menn utgjør flertallet i viktige akademiske stillinger, sier hun.

Men her er mer:

– Den kan også være en kritikk

av en tradisjonell maskulin vitenskapstradisjon som proklamerer seg som kilde til objektiv kunnskap. Den kan være en oppfordring til økt fokus på og anerkjennelse av kjønnsforskning som fagfelt. Gjennom forskning på kjønn kan vi få grep om de problemene vi står ovenfor i kampen for likestilling. Slik kamp foregår ikke bare på Stortinget, men er også en del av akademia. Hva som anses som interessante og viktige forskningsområder påvirker hva som settes på den politiske agenda. Dessuten er videre forskning på kjønn en måte å fornye og holde dynamikken tilstede i kampen for full likestilling! fastslår Helset.

Clemet

Utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet, har makt til å påvirke både hva det gis forskningsmidler til – og ikke minst, hva som skjer med kjønnsbalansen i akademia. Hun svarer slik på om hun kunne tenke seg å gå under forskningsparolen i 8.mars-toget:

– Jeg ville nok aldri gått i et 8.marstog uansett, og heller ikke under den parolen. Skulle jeg ha gått under en parole som gjaldt kjønn og likestilling, tror jeg det måtte vært en internasjonal parole. Målt mot andre problemer er ikke mangel på likestilling i akademia noe stort problem.

Hylland Eriksen

Hva sier Thomas Hylland Eriksen, som er professor i sosialantropologi? – Svaret er nok nei. Det er i næringslivet en kjønnsrevolusjon trengs, etter min mening. I akademia går det den rette veien, og når det stadig er få kvinnelige mat.nat.-professorer, skyldes det strukturelle forhold som går langt ut over akademia som sådan.

Bjerrum Nielsen

Harriet Bjerrum Nielsen er professor og leder av studieprogrammet Kjønn, feminisme og likestilling. Og hun er medlem av Universitetsstyret ved Universitetet i Oslo. Hun kommenterer parolen slik:

– Hm.... Betyr det at man kommer til å stille krav om at kvinner skal forske for endring for å bli tilsatt...? Og at det bare er kvinner som forsker for endring? Da knytter du på en måte endring til kvinnene, som om det ikke også kan være knyttet til progressive menn. Jeg ville nok kanskje ha filt litt på den parolen. Men i en 8.mars-sammenheng måtte den vel kunne gå. Jeg ville vært mer skeptisk om det hadde vært en universitetsparole, som jeg skulle gå rundt med på Blindern.

Det Bjerrum Nielsen har gjort, på Blindern og som medlem av Universitetsstyret, er å bidra til at hennes universitet nå har en ny handlingsplan for likestilling. Her settes det av en årlig pott på 1,8 millioner kroner som fakultetene kan søke på til møter, mentorprogrammer for kvinnelige stipendiater og lignende. Dessuten vil det hvert år bli omfordelt fire millioner kroner i belønning til fakultetene som er flinkest til å oppnå sine mål om rekruttering av kvinner. Det er fakultetene selv som setter opp målene for rekruttering, innenfor de måltall som defineres for hele Universitetet. Handlingsplanen har etablert et prinsipp om at tilsettingsraten alltid skal avspeile kjønnssammensetningen på det underliggende nivå.

– Det betyr at hvis det er femti prosent kvinner i stipendiatgruppen, skal det være minst femti prosent kvinner blant de som tilsettes som førsteamanuensiser, forklarer Bjerrum Nielsen.

Ikke bare mat.nat.

Det mener Elisabet Rogg er et problem. Hun er sosiolog, assisterende faglig leder

 ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, og har i flere år forsket på kjønn og makt i akademia. Hun tror ikke mannsdominansen i akademia vil gå over av seg selv. Hun ønsker derfor både 8.mars-paroler og likestillingsplaner velkommen.

Rørledningen er lekk

– Pipelineteorien holder ikke, mener Rogg. – Den hevder at et økende antall kvinnelige studenter nærmest automatisk gir tilsvarende antall kvinner videre oppover i systemet. Slik er det ikke i virkeligheten.

To eksempler illustrerer det. I 1960 var kvinneandelen blant studenter i høyere utdanning 25 prosent. I 1970 var den 33 prosent og i 1986 passerte den 50 prosent. Det har med andre ord vært like mange kvinner og menn å rekruttere fra i nær to tiår. Likevel er altså knapt to av ti professorer kvinner.

Et annet eksempel finnes i rapporten om karriereveier i akademia. Her har man sjekket hvor stor andel av de uteksaminerte hovedfagskandidatene ved universitetene i tidsrommet 1995-1999, som var stipendiater i 1999 og 2001. Formålet var å se om kjønnsbalansen blant stipendiatene tilsvarer kjønnssammensetningen blant studentene. 

Samfunnsvitenskap og humaniora er fagområder hvor andelen kvinner blant studenter med hovedfag er høy. Men de passeres av mennene når det kommer til stipendiatstillinger. Innenfor humaniora ble bare 8 prosent av de kvinnelige kandidatene stipendiater, mot 16 prosent av de mannlige. Innen samfunnsvitenskapene ble 14 prosent av kvinnene og 25 prosent av mennene stipendiater. Går vi til medisin, et fag som også har stor kvinneandel blant studentene, er det imidlertid liten forskjell mellom kvinner og menns sjanse til å bli stipendiater. Så kan man spekulere i hvorfor det er slik. Hvorfor synes rørledningen å fungere på medisin, men ikke på samfunnsvitenskap?

Diskriminering? Å nei, ikke her

– I Makt- og demokratiutredingen ble ledere i akademia spurt om hvorfor det ikke er kjønnsbalanse blant de ansatte i vitenskapelige stillinger. De svarer at kvinner ikke søker, at kvinner har omsorgsansvar og at de mangler nettverk. De mener kjønnsubalansen kan skyldes mye, men ikke diskriminering. Det vil si, det er noen kvinner i akademiske toppstillinger som er av den oppfatning, men de er jo til gjengjeld så få, sier Elisabet Rogg.

– Akademia har en forståelse av seg selv som en kultur uten kultur. De driver vitenskapelige produksjon, de er forvaltere av de objektive idealer, påpeker hun, og fortsetter: 

– Jeg synes det er bra at man er sannhetssøkende. Men sannheten er jo at vitenskapelige funn og teorier ikke er så ubesudlede som de kan virke. Alle som driver forskning har sine egne perspektiver og idealer med seg som nissen på lasset.

En mann er kallet

Rapporten om kvinner og menn i akademia har også telt hvem som rekrutteres til professor II-stillinger. Dette er bistillinger som opprettes for å trekke til seg kompetente personer, som ikke har hovedstilling ved institusjonen. Noen få slike stillinger blir utlyst, men som regel blir de tilsatt gjennom kallelse, de bes særskilt om å komme. I 2001 var kvinneandelen i professor II stillingene 8 prosent. Det vil si at andelen kvinner her er omtrent like lav som blant kirkeledere.

Rogg mener det er fordi de som allerede er professorer har tendens til å kalle på noen som er lik seg selv.

– Dette er ikke noe bare menn gjør. Kvinner gjør det også. Ingenting tyder på at det er forskjeller i rettferdsforståelse og praksis de to kjønn i mellom. Men det sitter svært få kvinner i ledende posisjoner, og derfor er det få kvinnelige portvoktere i akademia, fastslår hun.

Trondheim best

Rekruttering til professorater ved hjelp av ansettelser virker litt mer kjønnsbalansert, og såkalt opprykk virker tilnærmet kjønnsnøytralt. Her er problemet at mannlige førsteamanuensiser i større grad har søkt opprykk enn det kvinnelige førsteamanuensiser har. Nå synes dette å utjevne seg. Det viser rapporten om karriereveier i akademia. De har telt hvor mange av førsteamanuensisene og førstelektorene fra perioden 1991 – 1999 som i 2001 var registrert som professor I. Ved universitetet i Oslo ble 24 prosent av kvinnene og 40 prosent av mennene professor. I Bergen rykket 18 prosent av kvinnene og 32 prosent av mennene opp, og i Tromsø rykket 8 prosent av kvinnene og 29 prosent av mennene opp. NTNU i Trondheim har imidlertid nesten kjønnsbalansen inne. Her er tallene henholdsvis 25 og 28 prosent.

Opplysning og endring

Elisabet Rogg har tro på opplysning. Det hjalp for eksempel ovenfor lederen som ble presentert statistikk om at kvinnelige svenske medisinere må publisere mye mer enn menn, for å få forskningsmidler. 

– Det virket som en øyeåpner, fastslår hun. Så når Universitetet i Oslo legger opp til kunnskapsheving på området likestilling, applauderer hun det.

Rogg er en av de som også gjerne skriver under på 8.mars parolens andre del: ”Forskning for endring”. 

– Nå er det ingen en til en sammenheng mellom forskning og endring. Men for en sosiolog kan det neppe være særlig oppsiktsvekkende at forskning kan bidra til endring. I forskningen vår produserer vi ikke oppfinnelser men tekster. De publiserer vi. Mange av oss skriver også populærvitenskapelig og lar oss intervjue. Dette gjør vi fordi det kan opplyse og påvirke måten de som leser det tenker på. Noe som i neste omgang kan bidra til endring. Klart det!