Gir høyere utdanning utvikling?

Utdanning er ansett som viktig for å bekjempe fattigdom. Men medfører høyere utdanning for kvinner nødvendigvis utvikling i et samfunn, eller for kvinnene selv?
02. desember 2006

Marit Tjomsland, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. (Foto: Grete Stuevold Danielsen)
Sosiolog Marit Tjomsland har undersøkt forholdet mellom utdanning og utvikling. På SAIHs konferanse om høyere utdanning i sør, reiste hun følgende problemstilling: Hva er forholdet mellom høyere utdanning for kvinner og utviklingen i et land.

Flere nivå

Tjomsland mener at kvinners høyere utdanning i de fleste tilfeller vil føre til bemyndigelse, ”empowerment” av kvinnene, og dermed utvikling. Men i en rekke tilfeller vil utdanningen kun føre til en større effektivitet i den enkelte kvinnes liv, ikke til forandringer i samfunnet. Før bemyndigelsen av kvinnene forårsaker endring på høyere og mer kollektivt nivå i samfunnet, har ikke utdanningen nådd sitt fulle utviklingspotensiale, argumenterer hun.

Måle utvikling

Utvikling kan forstås og måles på mange måter. Tjomsland legger vekt på at vi må tydeliggjøre hva vi snakker om når man skal undersøke forholdet mellom høyere utdanning og utvikling.

Selv bruker hun en såkalt ”human development approach”, hvor menneskets velbefinnende og ikke økonomiske aspekt er indikator for utvikling. FNs tusenårsmål for bekjempelse av fattigdom er en politisk operasjonalisering av denne tilnærmingen. Det tredje tusenårsmålet er rettet mot likestilling og styrking av kvinners stilling. Utdanning av kvinner og jenter er et sentralt virkemiddel for å nå dette målet.

To argumentasjonslinjer

Tjomsland viser til to ulike måter å argumentere for kvinners utdanning. På den ene siden er kvinners utdanning sett på som en verdi i seg selv. Dette synet bygger på en tanke om at utdanning er en rettighet og verdi for den enkelte – og i forlengelsen av dette, en indikator på utvikling.

På den annen side argumenteres det for at kvinners utdanning er et instrument for andres velbefinnende, det vil si som en investering som kommer alle til gode.

Dette er argumenter som ofte brukes i forbindelse med grunnleggende utdanning, men de kan også benyttes i forbindelse med kvinners høyere utdanning, så fremt de ulike samfunn tillegger både høyere og lavere utdanning samme mening, mener Tjomsland.

Empowerment

For å forklare forholdet mellom utdanning og ”empowerment”, tar Tjomsland utgangspunkt i den britiske teoretikeren Naila Kabeer og hennes forståelse av begrepet. Hun ser tre dimensjoner av ”empowerment” – innflytelse, ressurser og prestasjoner.

Tjomsland ser på den første dimensjonen, innflytelse, og forklarer den som makt til å handle på bakgrunn av valg. Kabeer deler innflytelse i to ulike forståelser. For det første kan den innebære en større effektivitet, det vil si at en individuell ferdighet øves opp slik at den enkeltes liv blir enklere. Slik kan utdanning gi kvinnene en bemyndigelse i deres egne liv.

En slik forståelse ser ingen potensiell endring av sosiale strukturer. Den andre innfallsvinkelen er å se innflytelse nettopp som en evne til å endre premisser og sosiale strukturer.

Når vi skal vurdere utviklingen som resultat av kvinners utdanning må vi nettopp skille mellom det private, uformelle nivået som baserer seg på effektivisering av daglige gjøremål og det formelle, høyere og mer kollektive nivået, sier Tjomsland.

Individ og samfunn

Utdanning sett som investering er generelt positivt for familien når utdanningen er på grunnleggende nivå. Men ved høyere utdanning får mor også mulighet til å få seg betalt arbeid, hun trekkes i større grad bort fra familien. Dette vil ikke nødvendigvis gavne den enkelte familie.

– Det er nødvendig å undersøke selve meningen eller betydningen som ligger i kvinnens utdanning, det vil si hva utdanningen betyr for folk. Det er denne dimensjonen som blir avgjørende for vurderingen av utviklingskonsekvensene, sier Tjomsland.

Hun legger også til at det er i forbindelse med kvinners høyere utdanning en ser hindringene og omfanget av alt som må legges til rette. Kvinner må i større grad enn menn argumentere for sin utdanning, mener Tjomsland.

– Menns utdanning har en mer entydig mening enn kvinners. Dette gjelder stort sett over alt. En rekke steder er kvinners utdanning relatert til ekteskapsmuligheter vel så mye som til lønnet arbeid. Den kulturelle mening som tillegges en lang utdanning defineres slik ulikt for kvinner og menn.

Statistikk

Sammenligner man tallene for kvinners økonomiske deltagelse i samfunnet og deres deltakelse i akademia i en rekke land, ser man at det ikke finnes noen enkle forklaringer på forholdet mellom utdanning og utvikling.

Tjomsland har sett på statistikk fra Norge, Saudi-Arabia, Tyrkia og Uganda, og legger vekt på at det ikke er mulig å finne en empirisk sammenheng. Alle landene som sammenliknes har en ”rar” faktor som ikke lar seg forklare enkelt.

I Norge er andelen økonomisk aktive kvinner 60 prosent, de er i flertall som studenter, men likevel er kun 13 prosent av professorer kvinner. Til sammenlikning er Tyrkia det landet i Europa med flest kvinnelige professorer, 24 prosent, men andelen kvinnelige studenter er betraktelig lavere enn i Norge, og andelen økonomisk aktive kvinner er 51 prosent.

I Saudi-Arabia er få kvinner økonomisk aktive, kun 22 prosent, samtidig som de utgjør flertallet studenter, og i Uganda er svært mange kvinner økonimisk aktive, hele 79 prosent, men de er underrepresentert i utdanningssystemet. Kun 2 prosent av professorene i Uganda er kvinner.

Utdanning til hva

– Det er interessant å undersøke hva disse kvinnene skal benytte utdanningen sin til, sier Tjomsland.

– I Saudi-Arabia er det svært mange kvinner som ikke har noen intensjoner om å bruke utdanningen til annet enn å bli godt gift. Et annet aspekt er hva kvinnene faktisk lærer. Det er lav bevissthet når det gjelder kjønn i akademia, også blant professorene.

– Dersom meningen som ligger i utdanningen er bedre ekteskapsmuligheter eller en husmorrolle, vil kvinner med utdanning bidra til en annen form for utvikling, en som er mindre transformativ, for å låne Kabeers begrep, enn om de benytter den i arbeidslivet. Det er ikke spesielt ”empowering” dersom det kvinnen lærer er at hun skal lage mat til familien, for så å gå hjem og gjøre nettopp det.

Marit Tjomsland

Marit Tjomsland er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, Institutt for utdanning og helse. Hun er sosiolog og tilknyttet Rokkansentret i Bergen hvor hun arbeider som forsker på avdeling for helseøkonomi, organisasjon og ledelse. Tjomslands innlegg “Women in higher education: Does it matter for development?” var en del av temadelen Women in higher education and research på SAIHs konferanse How to Strengthen Institutions of Higher Education in the South, 16.-17. november 2006 i Oslo.

FNs tusenårsmål

Et initiativ for å samordne bistandsarbeid, hvor stater og organisasjoner arbeider sammen mot felles målsetting, nedfelt i åtte konkrete mål. Målene ble satt i år 2000 og skal nås innen 2015.
Mål 1: Halvere fattigdom
Mål 2: Utdanning for alle
Mål 3: Fremme likestilling
Mål 4: Redusere barnedødeligheten
Mål 5: Redusere svangerskapsrelatert dødelighet
Mål 6: HIV/AIDS og malaria
Mål 7: Bærekraftig utvikling
Mål 8: Globalt partnerskap

Omsider er den nasjonale kartleggingen av mobbing og trakassering i UH-sektoren her. Vi vet fortsatt ikke hvorfor trakassering skjer, mener Kif-komiteen.
23. august 2019