Foreslår framtidas forskningstema

Hva vet vi om betydningen av kjønn i forskningssektoren i Europa? Mer enn 50 forskere og eksperter fra 33 ulike land har gått sammen for å svare på det. Én av konklusjonene er at det fremdeles er en del ting vi vet lite om. Også i Norge.

03. mai 2011

En europeisk metastudie har sett på hva vi vet - og ikke vet - om betydningen av kjønn i forskningssektoren. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Europa trenger mer statistikk om kvinner og menn i forskningssektoren. Vi mangler grundige evalueringer av likestillingstiltak og likestillingspolitikk. Og vi må studere forskerkarrierene utenfor akademia. Det er blant konklusjonene fra prosjektet Meta-analysis of gender and science research.

Her har over 50 deltakere samlet og analysert europeisk forskning fra perioden 1980 til 2008, i 33 ulike land. Arbeidet har vært finansiert av EU, som ifølge utlysningen vil bruke det som basis for å bestemme forskningsprioriteringer for framtiden.

– Hovedmålet vårt har vært å få en felles oversikt over hva vi vet om kjønn i forskning på et europeisk nivå, samt hvilke hull som finnes i kunnskapen. Forskningslitteraturen på engelsk og tysk er kjent for mange, men det som er skrevet på andre nasjonale språk er mindre kjent, forteller Maria Caprile, sosiolog og forskningsdirektør ved CIREM i Barcelona.

Hun har vært koordinator for prosjektet Meta-analysis of gender and science research, og i disse dager avslutter hun den siste rapporten som oppsummerer hovedfunnene fra prosjektet.

Flere kunnskapshull

– Vi har funnet flere tydelige mangler i forskningskunnskapen. For det første er det forsket lite på forskerkarrierer utenfor akademia, innenfor blant annet industri og næringsliv. Mange kvinnelige forskere følger slike mer utradisjonelle karriereløp, og vi trenger kunnskap om dette.

– Det samme gjelder hvordan fremragende forskning blir evaluert og målt, og fordelingen av lønn og finansiering i forskningssektoren.

Det mest overraskende funnet, ifølge Caprile, er likevel hvor lite det er forsket på likestillingsarbeidet i akademia.

– Det mangler skikkelige undersøkelser av likestillingspolitikken. Veldig mange tiltak er gjennomført, likevel vet vi lite om effekten av disse.

– Det finnes evalueringer som ser på hvilke konsekvenser likestillingsprosjekter har for enkeltpersonene som er involvert, men vi har ikke studier som undersøker effekten tiltakene har på institusjonene, eller den langsiktige virkningen av likestillingstiltak, sier Caprile.

Forskning og politikk

Prosjektet har både sett på studier av kjønnsdelingen mellom ulike vitenskapelige felt, og på trinnene i den akademiske karrierestigen. En av konklusjonene er at forholdet mellom forskning og politikk har vært tett på dette området.

– På 1980-tallet handlet politikken om kjønnsforskjeller i valg av studier og forskningsinteresser. En viktig oppfatning var at unge kvinner ble avskrekket fra karrierer i forskning ut fra en idé av dette som et ’maskulint’ felt. Forskningen hadde hovedfokus på kjønnsroller og kjønnssosialisering og hvordan dette var med på å forme jenters og gutters ulike interesser.

– På 1990-tallet skiftet det politiske fokuset til hvordan man kunne få kvinner til å bli i akademia. På samme tid gikk forskerne over fra å studere sosialisering til å studere organisasjonsforhold, som normer, institusjonelle praksiser, akademiske kulturer og maktforhold.

Flere problemstillinger

Prosjektet har samlet forskning om kjønn i forskning fra 33 europeiske land. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

I dag finnes det et større mangfold i perspektiver, ifølge Caprile. Forskerne ser på faktorer utenfor akademia, som familielivet, og hvordan de påvirker forskningsfeltet. Samtidig fortsetter studiene av de akademiske organisasjonene. I tillegg mener Caprile at det finnes en økende interesse for kjønnsdimensjoner i kunnskapsproduksjonen.

– Hva med sammenhengen mellom forskning og politikk – følger disse feltene hverandre fremdeles?

– Dette mønsteret er ikke like tydelig som tidligere. Vi finner ikke noe klart fokus på politikkfeltet i dag. Jeg tror en del er skuffet over at resultatene av likestillingspolitikken ikke er så positive som de hadde håpet.

– En vanlig oppfatning er at vi har gjort det vi skulle gjøre, men at dette ikke har virket. Ifølge dette synet vet vi ikke lenger hva vi skal gjøre, og kanskje skal vi ikke gjøre noen ting – men bare vente på at endringene kommer av seg selv.

Skal Caprile oppsummere 2000-tallets trender, blir konklusjonen derfor delt.

– Det er positivt at det er mange ulike innfallsvinkler på forskningsfeltet, men jeg mener politikkområdet burde ha vært mer fokusert.

– Man bør konsentrere seg om å endre institusjonene. Erfaringene vi har forteller oss at de politiske tiltakene må være mer omfattende, og at vi ikke kan forvente oss store resultater på kort tid.

Kommer med anbefalinger

På bakgrunn av gjennomgangen kommer rapporten med en rekke anbefalinger til videre forskning. Én av disse er at det bør satses på grundigere evalueringer av likestillingstiltak, og at man må se på hvilke effekter tiltakene har på forskningsinstitusjonene i et langsiktig perspektiv.

Forskerne anbefaler også at bredden av forskningstema utvides. I tillegg til tidligere nevnte kunnskapshull ønsker de mer forskning om menn, og om femininet og maskulinitet i forskning. De vektlegger også at det trengs metoder for å integrere kjønnsperspektiver i forskningens innhold, særlig innenfor fag der dette ikke er vante problemstillinger.

En annen anbefaling er at det må utvikles et bedre statistisk grunnlag for å studere forskerkarrierer over lengre tidsperioder.

– Sammenligner vi Europa og USA ser vi at det er en stor forskjell i det statistiske materialet som er brukt i forskningen. USA har større datasett og longitudinelle studier. Dette gir dem et rikt datagrunnlag for å studere vitenskapelige karrierer innenfor en rekke felt. Her har vi for dårlige data.

Relevant for Norge

Den norske delrapporten i prosjektet peker på mange av de samme tendensene som den europeiske sammenfatningen. Den er skrevet av Hilde Corneliussen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Hun forteller at mye norsk forskning har sett på underrepresentasjon av kvinner innenfor fag eller stillingsgrupper i akademia, særlig innenfor mannsdominerte fag.

Hilde G. Corneliussen. (Foto: privat)

Likevel mangler også Norge større kvantitative undersøkelser av forskeres karriereløp, og mange undersøkelser er foretatt på grunnlag av et begrenset tallmateriale. Vi har derfor ufullstendig kunnskap om helhetsbildet når det gjelder betydningen av kjønn i akademia.

– Vi trenger bedre statistikk og studier som strekker seg over lengre tidsperioder, og som vi kan kombinere med kvalitative kulturelle analyser. Det vil gi oss større innsikt i forskeres karrierer i Norge, sier Corneliussen.

Hun etterlyser i tillegg mer fokus på forskningens innhold.

– Dette spørsmålet handler også om hvilke tema og perspektiver som reises i fagene. Vi trenger å åpne den faglige diskusjonen om betydningen av kjønn, ikke minst innenfor tekniske og naturvitenskapelige fag.

Forventning om gyldige svar

Selv om den norske rapporten peker på flere underforskede områder når det gjelder kjønn og likestilling i forskning, setter Corneliussen et spørsmålstegn ved påstander som at vi trenger mer kunnskap før vi kan handle på likestillingsfeltet.

– Vi møter ofte argumentet om at vi ikke vet nok om kjønnsskjevheter i forskning. Men i denne påstanden ligger det innbakt en forventning om at det finnes et gyldig svar, at det finnes én ting vi ikke har oppdaget enda, som vil gi oss svaret på hvorfor skjevhetene består.

– Som forsker vil det alltid være vanskelig å si at ”nå vet vi nok” om et felt. Det vil alltid være behov for mer kunnskap. Men samtidig må vi ikke glemme å gjøre noe med problemområdene vi ser.

Forske på det vi gjør

Hun etterlyser en tettere forbindelse mellom forskning og handling.

– Vi må forske mer på det vi gjør, slik at vi får mer kunnskap om effektene av dette. Det er mange kortvarige likestillingsprosjekter, og analysene av disse ser ofte på de umiddelbare resultatene disse gir. Men vi vet mindre om den langsiktig virkningen av slike prosjekter. I IKT-fagene hadde vi for eksempel en rekke tiltak for å øke jenteandelen blant studentene på 2000-tallet, og mange av disse hadde positive resultater. Men da trykket forsvant, begynte også andelen kvinner å falle.

Corneliussen støtter derfor den europeiske konklusjonen om at det trengs studier som følger utviklingen i ulike fag over lengre tid.

Når det gjelder deltakelsen i det europeiske prosjektet, mener Corneliussen det har vært nyttig for å sette den norske situasjonen i et større perspektiv.

– Det har vært veldig interessant å knytte sammen forskning fra ulike land, og sammenligne på tvers. Vi har blant annet sett at land som kjennetegnes som svært likestilte, ligger lavere enn vi ville ha trodd på oversikten over andelen kvinnelige forskere i enkelte mannsdominerte fag. At et samfunn generelt har en høy grad av likestilling, betyr ikke automatisk at det er mer likestilt på forskningsfeltet. Dette er et komplekst tema, uten enkle løsninger eller svar.

Denne saken er også publisert hos KILDEN.

Europeisk prosjekt

Prosjektet Meta-analysis of gender and science research har hatt som formål å samle og analysere europeisk forskning som studerer kjønn i forskning, sett i forhold til horisontal og vertikal segregering innenfor forskningsfeltet i 33 europeiske land.

I prosjektet har forskere og eksperter samlet og analysert forskning om kjønn i forskning fra 27 EU-land og 6 land som deltar i EUs forskningssamarbeid, deriblant Norge. Perioden som er studert strekker seg fra 1980 til 2008.

Resultatene er presentert i en database med alle forskningsresultatene som er analysert. I tillegg er det utarbeidet 33 nasjonale rapporter, 5 rapporter som sammenligner grupper av land (deriblant en nordisk rapport), 7 temarapporter og en oppsummerende rapport (under utarbeidelse).

Maria Caprile, sosiolog og forskningsdirektør ved CIREM i Barcelona, har vært koordinator for prosjektet. Hilde Corneliussen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, har deltatt i prosjektet og hatt ansvar for den norske landrapporten.

Se også