Få professorater på kvinnedominerte utdannelser

De kvinnedominerte statlige høgskoleutdanningene har langt færre professorater enn de mannsdominerte, viser tall fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. De professoratene som finnes, besittes i overveiende grad av menn.

12. oktober 2008

De kvinnedominerte statlige høgskoleutdanningene har langt færre professorater enn de mannsdominerte. De professoratene som finnes, besittes i overveiende grad av menn (illustrasjonsfoto: istockphoto).

Et dypdykk i tildelinger av fagstillinger til de ulike avdelingene ved landets statlige høgskoler, gir oppsiktsvekkende resultater når mannsdominerte og kvinnedominerte utdanninger sammenlignes. Helse- og sosialfagene har nesten dobbelt så mange fagstillinger som teknologiavdelingene, mens antallet professorater er omtrent det samme.

I forhold til antall fagstillinger har altså teknologiavdelingene nesten dobbelt så mange professorater, og over 97 prosent av disse er besatt av menn. Helse- og sosialfagsavdelingenes professorater er noe jevnere fordelt: her er det kvinner på 31 prosent av professorkontorene.

Tallene viser en ulikhet som skjuler seg bak de statlige høgskolenes mer likestilte fasade. Ser vi på samtlige institusjoner under ett, er kvinnene nemlig i et svakt flertall når det kommer til fagstillinger: kvinnene besitter 50,4 prosent av fagstillingene, mens menn besitter de resterende 49, 6 prosent. På professornivå er bildet riktignok et annet: bare en av fem professorer kvinner.

– Det er ledelsen ved institusjonene som sier hvordan fagstillingene skal fordeles. Vi spurte oss om det er slik at de statlige høgskolene tildeler flere professorater til mannsdominerte områder. Disse tallene bekrefter dette, sier Linda Rustad. Hun er seniorrådgiver i Universitets- og høgskolerådet og jobber for Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning (Kif-komiteen).

– Må prioriteres

Leder i Kif-komiteen Gerd Bjørhovde mener det er et tankekors at det har vært satset mer på teknologifagene.

– Det finnes en oppfatning om at det er teknologi og realfag vi må satse på, og det er stor vilje til det både i næringslivet og i det offentlige. Men helse- og sosialfag er kjempeviktig for samfunnets overlevelse. Det må ikke glemmes. At det er her det er flest kvinner, må ikke føre til at det ikke prioriteres, sier hun.

– Hva syns du om at 70 prosent av professorene innen helse- og sosialfag er menn?

– Det interessante er å se på om dette er menn som er hentet utenfra, eller om kvinner og menn er gitt ulike virkemidler for å styrke sin posisjon og kvalifisere seg for professorater, sier hun.

Prorektor og professor Gerd Bjørhovde er leder i Kif-komiteen (foto: Marte Ericsson Ryste).

Hun mener forskjellene mellom helse- og sosialfagslinjene og teknologifagene blir enda grellere når studentmassen tas med i regnestykket.

– Helse- og sosialfagslinjene uteksaminerer jo dobbelt sa mange studenter som teknologifagene, sier hun.

Fikk til løft

Og det ser ut til at tildelingen av flere professorater til teknologifagene har hatt konsekvenser. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) la nylig fram sin evaluering av norske ingeniørutdanninger. Konklusjonen er at den faglige kvaliteten stort sett er god. Da sykepleierutdanningene ble evaluert, gikk det ikke fullt så bra. I november 2005 vedtok styret i NOKUT at bare én bachelorutdanning i sykepleie tilfredsstilte kravene. Kravet er blant annet at 20 prosent av de faglig tilsatte skal ha bakgrunn i forskning. Høgskolene fikk to års frist til å heve de ansattes faglige kompetanse, og i dag er alle de 30 sykepleierutdanningene som ble veid og funnet for lette i 2005 godkjent etter det NOKUT kaller et “imponerende løft”.

– Det var en hektisk virksomhet i institusjonene i de årene dette sto på, sier Berit Kristin Haugdal, rådgiver i Seksjon for akkreditering hos NOKUT.

– Da vi gjorde intervjuer på høgskoler som har både sykepleie og teknologifag, var det flere fra sykepleierutdanningene som sa de følte seg forbigått i utdelinger av professorater. Når NOKUTs vedtak varslet om at høgskolene sto i fare for å miste eksamensretten med mindre fagmiljøene ble styrket, ble det fart i tildelingen av professorater til sykepleierutdanningene, sier hun.

Bjørhovde i KiF-komiteen mener prosessen sykepleierutdanningene har vært gjennom de siste årene viser at det finnes et uutnyttet potensial.

– Det betyr at det er mulig, bare man gir folk midler og mulighet til å kvalifisere seg. Samtidig så vi at når noen fikk ansatt en kvalifisert person, var det en annen institusjon som mistet en. Det er så få å velge blant, sier hun.

Hun mener det kan være nødvendig at staten og institusjonene går sammen om kvalifiseringsstipender for å gi flere kvinner muligheten til å kvalifisere seg til de høyeste stillingene.

– Det holder ikke bare å øremerke doktor- og postdoktorstipender. Man må se bredere på flere tiltak, sier hun.

Yngve Bersvendsen hos Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste mener det er en interessant problemstilling at det er så få professorstillinger på helsefaglige utdanninger.

– Tallene viser at teknologiavdelingene er veldig mannsdominerte. De viser også at det er stor overvekt av menn i professoratene som finnes på helsefagutdanningene. Når vi ser på de lavere fagstillingene her, er kvinnene i flertall, sier han.

Han mener en faktor som kan ha betydning er mulighetene til kvalifisering på doktorgradsnivå.

– Innen teknologifagene, eksempelvis ved NTNU, utdannes mange doktorgradskandidater, og det er ikke usannsynlig at en del av disse går inn i professorater på høgskolene. Teknologifagene kan tiltrekke seg personer med doktorgradskompetanse fordi disse fagene har mer aktivitet innen forskning, mens de typiske helsefagene i større grad domineres av undervisningsvirksomhet. Og det utdannes atskillig færre doktorgradskandidater innenfor de ulike helsefagene, mener han.

– Speiler samfunnet

Eva Skærbæk i KiF-komiteen mener tallene viser at situasjonen i høgskolene er en speiling av samfunnet utenfor.

 

Eva Skærbæk er førsteamanuensis ved avdeling for helse- og sosialfag på Høgskolen i Østfold, og medlem i Kif-komiteen (foto: Marte Ericsson Ryste).

– Sånn er det, dessverre. Det er menn overalt. Det er dobbelt så mange mannlige som kvinnelige professorer i helsefagene, men ikke noe rekrutteringsgrunnlag som tilsier at det skal være sånn. Det er en speiling av samfunnet, sier hun.            

Hun er ikke overrasket over tallene.

– Nei, dessverre. Jeg har sittet i høgskolestyret, og vet godt at man strever med kompetansenivået i helsefagene. På 1990-tallet kom det signaler om at forskning innen helse- og sosialfagene skulle prioriteres, men det skjedde ingenting før NOKUT-evalueringen, sier hun.

Skærbæk mener kritikken fra NOKUT var en gave, på tross av at kravene var vanskelige å møte. En problemstilling man burde tatt tak i for ti år siden, måtte håndteres på to år. Hun mener det ikke er unaturlig at det er lite fokus på forskning blant de faglige tilsatte på helse- og sosialfagsutdanningene.

– Det har vært flere studenter per elev enn teknologiutdanningene, og lite penger. Da blir det lite tid til forskning. Og det kan hende det krever litt ekstra oppfølging for at kvinnene her skal våge å gå løs på større prosjekter, sier hun.

– Det har blitt kommentert at dette er en unødvendig akademisering av helse- og sosialfagene?

– Man ville aldri finne på å si noe sånt om andre fag som ingeniørfagene. Dette handler om utdanningspolitikk, å ha dyktig utdanningspersonell som gir oss dyktige sykepleiere, sier hun.

Fakta

Det er Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste som har hentet ut tallene om tildeling av fagstillinger ved høgskolene på oppdrag fra Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning. Tallene er fra 1. Oktober 2007.

Omsider er den nasjonale kartleggingen av mobbing og trakassering i UH-sektoren her. Vi vet fortsatt ikke hvorfor trakassering skjer, mener Kif-komiteen.
23. august 2019