Professor Tonje Tønjum. (Foto: Anita Haslie)

Etterspurte damer

De er mangelvare på professornivå. Det merkes når vervene skal fordeles.

24. april 2006

- Jeg blir veldig ofte spurt om å sitte i ulike bedømmelseskomiteer, utvalg eller styrer, og jeg har fått enda flere forespørsler etter at jeg ble professor, sier Johanne Sundby, professor i medisin ved Universitetet i Oslo.

Hun forteller at det ofte er mer komitéarbeid for kvinner enn for menn.

- Universitetet satser på likestilling, det skal være kvinnerepresentasjon og det er bra, men det fører til stor belastning fordi vi er så få. Vi er bare 20 prosent kvinner på professornivå. Da er det få kvinnelige professorer å fordele arbeidsbyrdene på.

Sundby mener at komitéarbeidet ofte går utover forskningen og er redd for at kvinnelige professorer dermed vil bli liggende etter i forhold til forskningsarbeid.

- Men ofte vet jeg at hvis ikke jeg sier ja til å sitte i for eksempel en bedømmelseskomité, så er det ingen andre kvinner som kan gjøre det, og da går det utover kvinnerepresentasjonen, sier Sundby.

Stort utbytte

Tone Tønjum er også en av få kvinnelige professorer på sitt felt. Hun møter dilemmaet mellom innflytelse og forskning i sin travle hverdag, der hun farter fra komiteer til utvalg til administrative oppgaver og til undervisning, samtidig som hun skal få tid til forskning.

Tønjum er professor i medisin ved Universitetet i Oslo og nestleder og gruppeleder ved Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap (CMBN). I tillegg til å være i en 100 prosent professorstilling jobber hun også 20 prosent som overlege, for å ha kontakt med det kliniske arbeidet.

En travel hverdag altså, men hun understreker at hun har det som plommen i egget og trives godt i jobben. Hun mener at alle oppgaver og verv hun velger å ta på seg, har mange positive sider:

- At jeg er involvert i såpass mange utvalg og komiteer og annet, både nasjonalt og internasjonalt, gjør at jeg kan bygge faglige nettverk og holde meg oppdatert på ny forskning, og at jeg kan være med på å påvirke fagutviklingen, forklarer Tønjum engasjert.

Et av problemene med engasjementet er at det går utover tiden hun bruker på ren forskning og publisering.

Droppe kjønnsrepresentasjon?

Ved Universitetet i Tromsø, der femten prosent av professorene er kvinner, har ledelsen diskutert om verv ved universitetet kan stå i veien for kvinners vei mot toppen.

I et intervju med Ressursbank for likestilling i akademia tidligere i år påpekte Håvard Bekkelund, personal- og økonomi direktør ved Universitetet i Tromsø, at en mulig løsning kunne være å ikke prioritere å oppfylle kjønnskvoter i styrer, utvalg og komiteer, slik at dette ikke gikk utover kvinners forskningsarbeid og dermed kvalifisering til høyere stillinger.

Professor Tønjum er ikke fornøyd med denne tilnærmingen.

- Jeg mener ikke det er riktig å holde kvinner utenfor slik aktivitet. Det vil innebære at man blir ekskludert fra viktige avgjørelser og informasjon. Jeg tror heller vi må finne andre løsninger. Verktøy som kan være nyttige er fritak for undervisning og gode startpakker for kvinnelige forskere, sier Tønjum.

Sundby mener også at fritak for undervisning vil være et nyttig tiltak.

- Jeg prioriterer alltid undervisning, selv om jeg er veldig travel, dermed er det forskningstiden som må ofres. Men det er forskningsarbeidet som belønnes best og som har størst fokus, særlig etter universitetsreformen, sier Sundby.

Usynlig arbeid

I følge Tønjum er det lite eller ingen synliggjøring og koordinert registrering av den jobben man gjør i komiteer og utvalg. Det kommer dårlig til uttrykk i årsrapporter og belønningssystemer i akademia. Og selv om flere av disse vervene blir pålagt av universitetene, er de samme universitetene raske til å etterspørre forskningsresultater og flere publikasjoner.

- Vi prøver å belønne innsats i komiteer og utvalg ved utdelingen av kvalifiseringsstipend til kvinnelige forskere, sier likestillingsrådgiver ved Universitetet i Bergen, Anne Marit Skarsbø.

Likestillingsrådgiver ved Universitetet i Oslo, Hege Eidstun, sier at kvalifiseringsstipend blir brukt til å gi kvinnelige forskere undervisningsfri, men at det finnes få ordninger for dem som allerede er blitt professorer.

- Men jeg er interessert i få vite mer om hvor stort problem dette er, sier hun.

- Gi kompensasjon

Den britiske professoren Teresa Rees ble utfordret til å skissere løsninger på dilemmaet mange kvinnelige vitenskapelige ansatte har i forhold til arbeid i komiteer, da hun besøkte konferansen ”Et trinn opp ” i januar. Hun mente kompensasjon for arbeidet var viktig:

- Dersom kvinner blir utsatt for en større arbeidsbyrde i forbindelse med komiteer og utvalg på grunn av at det finnes få kvinner i akademia, må dette bli anerkjent og kompensert for. En måte å gjøre det på kan være at disse kvinnene får forskningsfri oftere, foreslo Rees.

Hun understreket at komitéarbeid ikke er negativt å delta i. Det gir heller verdifulle erfaringer. Komitéarbeidet i seg selv er altså ikke problemet, men at det ikke blir kompensert for og at det kan gå utover forskningen.

- Det er viktig at dette arbeidet ikke går utover forskningsresultatene slik at det igjen hindrer faglig forfremmelse, sa Rees.

Rees la også vekt på at løsninger bør komme på institusjonelt nivå slik at ikke hver enkelt kvinne i en slik situasjon selv må forhandle om en løsning. Hun oppfordret kvinnelige professorer til å lage nettverk og reise slike spørsmål, slik kan de ha bedre mulighet til å forhandle fram tiltak på institusjonelt nivå.

Ingen kvinner i faglig ledelse.

Likestillingsrådgiver ved Universitetet i Bergen, Anne Marit Skarsbø er bekymret over den lille andelen kvinner som blir instituttledere. På Universitetet i Bergen er det for tiden bare en kvinnelig instituttleder.

- De kvinnelige professorene jeg har snakket med vil ikke søke instituttlederstillinger fordi de mener arbeidsbyrden går utover forskningen, forteller Skarsbø som synes det er problematisk at kvinner dermed ekskluderes fra faglig ledelse.

Hun mener også at hyppigere forskningsfri kan være et tiltak som kan benyttes, og legger til at dette er et tiltak som kanskje kan innarbeides i den nye handlingsplanen som de snart skal jobbe frem.