Diskriminering forsterkar det kjønnsdelte arbeidslivet

Det er likevel viktige forskjellar på diskriminering på grunn av etnisitet og på grunn av kjønn, hevdar forskar.

19. desember 2014


Arbeidstakarane i denne bedrifta er lite representative for det norske arbeidslivet, som er langt mer delt etter kjønn og etnisitet. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Diskriminering i tilsettingsprosessar kan bidra til å oppretthalde eit arbeidsliv som er delt etter kjønn og etnisitet. Det hevdar forskar Arnfinn H. Midtbøen ved Institutt for samfunnsforsking.

Forsking på tilsettingsprosessar viser at diskriminering er eit betydeleg problem, også i det norske arbeidslivet.

I den nye boka Kjønnslikestilling og etniske skiller på arbeidsmarkedet går Midtbøen gjennom forskinga som finst på diskriminering knytt til kjønn og etnisitet i arbeidslivet, internasjonalt, så vel som i Norge. Midtbøens gjennomgang viser også at det har vore forska langt mindre på kjønnsdiskriminering enn på diskriminering knytt til etnisitet i Noreg.

– Det er til no også gjort svært lite forsking på diskriminering i norsk akademia, seier Midtbøen.

Det kostar å velje utradisjonelt

Sjølv om det skjer diskriminering både på grunnlag av kjønn og etnisitet, er det likevel noen viktige forskjellar, ifølgje forskaren. Studiar av etnisk diskriminering viser tydeleg at å ha etnisk minoritetsbakgrunn sjeldan eller aldri er positivt.

Når det gjeld kjønnsdiskriminering er bildet noko annleis. I yrke kor kvinner er i fleirtal blir kvinner nokså konsekvent favorisert, og i ein del mannsdominerte yrke blir menn føretrekt. Kvinner ser derimot ut til å ha eit fortrinn dersom yrket har ei jamn blanding med kvinner og menn.

– Det betyr at dei som vel å bryte med kjønnsstereotypane og til dømes tek utdanning kor deira eige kjønn er i mindretal, kan ha vanskeleg for å kome innanfor arbeidsmarknaden enn likt kvalifiserte søkjarar av det dominerande kjønnet, seier forskaren.

Urettmessig forskjellsbehandling

Å tilsette ein person i ein jobb framfor ein anna vil på eit eller anna vis alltid innebere forskjellsbehandling. Ein person får jobben, medan dei andre ikkje får han. Forskjellsbehandlinga skal likevel ha blitt gjort på ein sakleg måte, på grunnlag av formelle kvalifikasjonar og personlege evner.

Det er først når ein person eller gruppe blir usakleg eller urettmessig forskjellsbehandla på grunn av til dømes kjønn eller etnisk bakgrunn at det er snakk om direkte diskriminering.

– Indirekte diskriminering finn stad når individ eller grupper blir behandla likt ut frå visse allmenngyldige kriterier, men der desse kriteria i praksis fører til favorisering av nokre grupper framfor andre, fortel Midtbøen.

Den indirekte diskrimineringa er som regel meir subtil og sjeldan gjort med vond vilje frå arbeidsgivar si side.

– Dersom menn eller personar med etnisk minoritetsbakgrunn blir favorisert i jobbsøknadar til manns- og majoritetsdominerte bransjar – og motsett, dersom kvinner og etniske minoritetar blir føretrekt i kvinne- og minoritetsdominerte bransjar, bidreg dette til at den allereie eksisterande segregeringa i arbeidslivet held fram, seier Midtbøen.

Best i offentleg sektor


Meir formaliserte tilsettingsprosessar kan føre til mindre diskriminering av minoritetar, ifølgje Arnfinn H. Midtbøen. (Foto: Institutt for samfunnsforsking)

Midtbøens gjennomgang av forskinga viser også at diskriminering er langt mindre utbredt i offentleg sektor enn i privat.

Ein viktig årsak til det er at tilsettingsprosessane i offentleg sektor ofte er meir formaliserte.

– Formalisering tvinger arbeidsgivar til å gå dei ekstra rundane og gi jobbsøkarane ei grundigare vurdering. Det kjem som regel minoritetskandidatane til gode.

– Diskriminering på bakgrunn av etnisitet har ofte å gjere med at folk knyter visse stereotypiar ved innvandrargrupper. Difor er det viktig for dei med innvandrarbakgrunn å få høve til å vise seg fram i jobbintervjuprosessen, seier Midtbøen.

Problemet er berre at dei ofte ikkje kjem så langt. Kvalifiserte søkjarar med utanlandske namn har langt dårlegare sjansar enn majoritetsbefolkninga til å bli kalla inn til jobbintervju.

Midtbøens eigen forsking viser at sjansen for å bli kalla inn til jobbintervju i Oslo blir redusert med 25 prosent dersom jobbsøkjaren har eit utanlandsklingande namn, samanlikna med likt kvalifiserte søkjarar med majoritetsbakgrunn.

Forskingssektoren går ikkje fri

Tilsettingsprosessane i universitets- og høgskulesektoren er som oftast svært formaliserte. Her er det til dømes krav om at søkjarane må ha publisert ei viss mengd forskingspublikasjonar og søkjarane blir også vurderte av eksterne tilsettingskomitear. Poenget er å sikre ei rein meritokratisk utveljing.

Midtbøen har ikkje studert diskrimineringsprosessar i forskingssektoren, men på bakgrunn av kunnskap frå andre sektorar i arbeidslivet, har han liten tru på at forskingssektoren går heilt fri for diskriminering.

– I prinsippet skal jo vitskaplege tilsettingar vere reint meritokratiske. Samstundes er det rimeleg å tenkje seg meir subtile ekskluderingsprosessar. Meritokratiet kan skape ulikskap når vi veit at kvinner og menn ofte ikkje har like moglegheiter til å oppnå dei same kvalifikasjonane.

Når likebehandling avlar ulikskap

Ei studie frå 2011 om rekruttering til professorstillingar i nederlandsk akademia stadfestar dette inntrykket. På eine sida må både kvinnelege og mannlege søkjarar møte visse formelle og lett målbare og universelle kriter til publisering og forskingskvalitet. Desse universelle kriteria gir likevel søkjarar som har hatt avbrekk i karrieren eit handikap.

Fordi kvinner i større grad enn menn har avbrekk frå karrieren, som følgje av fødslar og foreldrepermisjon, stiller dei difor dårlegare i konkurransen, nettopp fordi kriteria er universelle.

– Likebehandling kan føre til ulikskap når utgangspunktet er forskjellig. Det kan dermed vere snakk om ei form for indirekte diskriminering, seier Midtbøen.

Ikkje fanden på veggen

Samstundes peikar han på at akademia er i endring.

– Ein skal ikkje måle fanden på veggen heller. Det skjer endringar i akademia som er til det gode. Til dømes har barn av innvandrarar til no retta seg inn mot elitestudiar og blitt legar, ingeniørar og advokatar. No ser vi også at fleire i denne gruppa tek samfunnsvitskaplege og humanistiske fag. I tillegg er det i dag eit fleirtal kvinner i fag som tidlegare var svært mannsdominert, som juss og medisin.

– Kva for konsekvensar denne utviklinga vil få er det likevel for tidleg å seie noko om, seier Midtbøen.

Artikkelen er også publisert hos KILDEN i ein forkorta versjon.

Forskaren

Arnfinn H. Midtbøen er forskar II ved Institutt for samfunnsforsking og tilknytt CORE Kjernemiljø for likestillingsforsking ved same stad. 

Han har bidratt med to kapittel om diskriminering i boka Kjønnslikestilling og etniske skiller på arbeidsmarkedet, som vart lansert 16. desember 2014. Boka er redigert av Liza Reisel og Mari Teigen.

Se også