Det må gode forbilder til

- Jeg passer kanskje ikke helt inn i denne debatten, sier Kristin Clemet, statsråd for Utdannings- og forskningsdepartementet, og dermed også øverste ansvarlig for arbeidet med likestilling i akademia.
12. mai 2005

- I likestillingsdebatten finnes det et underliggende premiss om at det tradisjonelle

Kristin Clemet. Foto: Bjørn Sigurdsøn/SMK

mannlige livs- og karriereløpet er det mest tiltrekkende. Den oppfatningen deler jeg simpelthen ikke.

Det er akkurat som om mannen er den alle skal kopiere. Hvorfor ikke snu debatten? Jeg vil ikke utelukke at det er helt sunne og greie forklaringer på at kvinner i større grad sier nei til ledende posisjoner enn menn.

Likevel: Kristin Clemet er som Forsknings- og undervisningsminister øverste ansvarlig for arbeidet for likestilling i akademia. Og kjønn i utdanningen er noe hun er opptatt av, selv om hun først og fremst bekymrer seg for situasjonen i barnehage og grunnskole.

Bekymret for skolen

- Alle departementer skal jo ha en politikk for likestilling, og dette med kvinner i akademia er ett av to satsinger fra Utdannings- og forskningsdepartementets side. Den andre satsingen handler om å gjøre noe med de veldig sementerte og segregerte utdannelses- og yrkesvalgene blant ungdom som forplanter seg inn i hele vårt system.

Se bare på kjønnssituasjonen i barnehagene og på skolene. Alle snakker om mangel på kvinner i styrene, mens det er veldig liten debatt om det at vi nå nærmer oss hundre prosent kvinnelige ansatte i barnehagene, og at det samme er i ferd med å skje i skolene også.

Få kvinner på topp

Januar 2003 avgjorde EFTA-domstolen at det var ulovlig å øremerke ledende stillinger i akademia for kvinner. Samtidig la Norges Forskningsråd fram utredningen ”Kvinner i forskning – fra kvotering til integrering”, der de pekte på den svake representasjonen av kvinner både på toppnivå og innenfor en rekke fagområder i akademia.

Tiltross for at vi har fått flere kvinnelige forskere de siste tyve årene viste utredningen at det fortsatt er langt færre kvinner enn menn tilsatt i vitenskapelige toppstillinger, på professornivå la andelen menn på 88 prosent.

Plan for endring

- Komiteen “Kvinner i forskning” ble satt ned for å jobbe med saken. Det høres jo alltid litt trist ut i politikken når noen kommer trekkende med en komite, men jeg tror dette er et sånt område der “alle” er enige om at noe bør gjøres og bedres, det er bare noen som må ta tak. En slik komite kan bidra til et godt kunnskapsgrunnlag og erfaringsspredning, og her vil denne nye nettressursbanken kunne være et viktig bidrag.

Likestilling i akademia er viktig av flere grunner, mener Clemet:

- Det kan anrettes flere perspektiver, her som i alt annet likestillingsarbeid. Man kan jobbe ut fra et rettighetsargument - det er ikke rettferdig at kvinner ikke får delta på likefot. Noen er også opptatt av argumenter om at kvinner bringer med seg andre typer erfaringer og perspektiver som bør være representert.

- Og så har du ressurs- og nytteargumentene, der det å få med alle gir en bedre utnyttelsen av humankapitalen eller de talentene vi har i samfunnet. Disse argumentene kan jo i og for seg leve side om side og tillegges ulik grad av vekt, noe de gjør hos meg personlig.

Grense for kvotering

Men, mener Clemet - det går en grense for hva politikken kan og bør gjøre for å rette opp kjønnsskjevheter.

- Av og til støter man bort i virkemidler som har prinsipielle sider som må drøftes. Det er for eksempel ganske åpenbart at det går et prinsipielt skille mellom radikalt og moderat kvotering. Det sistnevnte anser jeg som en selvfølge at man bare gjør om man er en god leder, ikke bare når det gjelder kvinner, men generelt.

- Men radikal kvotering skal det derimot virkelig gode grunner til at jeg går inn form. Den paragrafen vi hadde i loven om å forebeholde enkelte stillinger for kvinner, som vi ikke lenger får bruke, er jeg veldig tvilende til om jeg selv ville ha stemt for.

Fremragende forskning

Samtidig som det jobbes for likestilling i akademia, har man et annet satsingsområde i Forskningsrådet - såkalt “fremragende forskning” - som er til de grader dominert av menn. Alle landets 13 Sentre for fremragende forskning er ledet av menn, og langt de fleste toneangivende forskerne som er knyttet til dem, er menn.

Og da Norges Forskningsråd i 2004 lanserte en ny premieringsordning kalt Yngre, fremragende forskere (YFF), ble to kvinner og elleve menn valgt ut til ordningen. Ser statsråden dette som et problem?

- Jeg tror at dette med å komme på toppen er et lite tålmodighetsspørsmål. Kvinner har jo kommet på full fart inn i akademia som studenter i løpet av relativt kort tid. Selv er jeg jo ikke så urgammel, men da jeg studerte på handelshøyskolen, var vi ikke mer enn ti prosent damer. Nå tror jeg de allerede er i flertall.

Holdninger og forbilder

- Men det er klart: Det var nok et tankekors for Forskningsrådet og oss at det ble såpass sterk mannsdominans, kanskje ikke primært på Sentra for fremragende forskning, men i gruppen av YFF. Likevel tror jeg likestilling til syvende og sist handler mye om holdninger og syn på seg selv, samt at man må ha gode forbilder av begge kjønn.

Og det kan jo også være slik at en større andel kvinner ikke søker seg til lederstillinger av helt legitime grunner, som at de har er mer realistisk selvbilde, eller at de må ta hensyn til deres totale situasjon, med stort ansvar hjemme. Personlig skjønner jeg ikke hvorfor alle skal strebe etter å være på toppen. Hva er så attraktivt med det?