Bryt tausheten

Vi må synliggjøre kjønnsmobbing i akademia, skriver sosiologen Hannah Helseth.
26. april 2006

Hannah Helseth

Siden jeg var liten har jeg hørt formaninger om at jeg ikke skal snakke med fremmede menn på gata, ikke gå alene hjem og aller helst ta drosje. Det er likevel større statistisk sannsynlighet for at jeg blir utsatt for vold innenfor familiens fire vegger enn på gata. Og det er større sannsynlighet for at jeg blir utsatt for seksuell trakassering på arbeidsplassen enn på gata. Dette gjelder også hvis arbeidsplassen din er akademia. Seksuell trakassering i akademia er et ikke-tema, og de som utsettes for seksuelle hentydninger eller kjønnsmobbing sier sjelden ifra. Men stillheten er i ferd med å brytes.

En av dem som våger er den svenske økonomen Emma Stenström ved Handelshøgskolen i Stockholm. I en kronikk i den svenske avisa ”Dagens industri” gikk hun tidligere i år til frontalangrep mot sexismen i akademia. I kronikken forteller økonomen personlige historier og navngir professorer som har kommet med sexistiske uttalelser. Verst mente hun det er på internasjonale konferanser. Der er kvinnene fritt vilt. Stenström beskriver blant annet en situasjon der en professor fra København foran alle sa at hun var en ”nobody”, og at grunnen til at hun fikk være på konferansen handlet om hennes store pupper. Hun ble fly forbanna og dagen etter ba han om unnskyldning, men mente det ikke kunne være så farlig.

Stenström skriver også at flere kvinnelige akademikere ikke vil samarbeide med Handelshøgskolen i København på grunn av seksuell trakassering.

Så hvordan reagerer miljøet på slike avsløringer og påstander? Stenström forteller at hun ble møtt med blandede reaksjoner på kronikken i Dagens Industri:

- Jeg fikk mange fine og støttende e-post fra leserne, men reaksjonene tenderte til å være kjønnsdelte. På Handelshøgskolen uttrykte vår eneste kvinnelige professor og andre kollegaer direkte støtte til meg. Min nærmeste mannlige sjef var derimot urolig for at han skulle bli mistenkt for å ha skapt et dårlig arbeidsklima på sin institusjon, sier hun.

Men det var også noen som reagerte med raseri:

- Jeg skrev om en kollega som sa til meg at det ikke “virket som om at jeg hadde fått kukk på lenge” foran flere personer. Han ringte og skjelte meg ut, og mente jeg skulle be om unnskyldning for å ha hengt han ut. Noe jeg selvsagt ikke gjorde, sier hun.

På spørsmål om hvorfor hun tør å gå ut med historiene, svarer Stenström at hun er på vei ut av akademia.

Men må det være slik at kvinnelige akademikere må forlate akademia før de kan fortelle om sexismen der?

I et essay i det feministiske magasinet Fett skriver Cathrine Holst om ulike kommentarer hun har hørt på konferanser og seminarer på sin vei til å bli førsteamanuensis i vitenskapsteori. Riktig nok er de ikke så drøye som det Emma Stenström forteller om, men de er ille nok. Kommentarer som ”Du er vel kvotert inn, du” og ”Hun er vel kjæreste med lederen på instituttet” er to av de ti episodene Holst refererer til.

Det er gjort få studier om denne typen kjønnsstempling i akademia, men vi vet at fire av fem professorer er menn ved universitetene i Norge, selv om over seksti prosent av studentene er damer. Vi vet at seksuell trakassering gjerne oppstår i arbeidsmiljøer hvor det ene kjønnet er i mindretall, og at kvinner som er i mindretall lett blir sett på som symboler for sitt kjønn. Kvinnen blir representant for alle kvinner, og hva hun tåler av kommentarer, setter standeren for hva kvinner generelt burde tolerere.

Ikke sjeldent i undersøkelser av seksuell trakassering på arbeidsplasser sier informantene: ”Såpass får man tåle”. Seksuell trakassering handler om makten til å definere relasjonen. Den trakasserende part vil insistere på at den trakasserte er nærtaken, og ikke tåler flørt eller spøk. Siden maktrelasjonen ofte er usymmetrisk bruker den trakasserte de samme forklaringene. Definisjonsmakten handler om hvilken tone som er akseptabel, hvilken type argumentasjon som gjelder og hvem sine følelser som det blir tatt hensyn til. Dermed blir det som ei ung dame tåler av kommentarer om utseendet, kjønnskarakteristikker og ”morsomme” spøker normen for hva alle damer burde tåle i akademia.

En undersøkelse gjort ved Historisk-filosofisk fakultet i Oslo på begynnelsen av 1990-tallet viste at flere kvinnelige hovedfagsstudenter ble utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet. Universitet satte ned en gruppe som skulle jobbe fram ulike tiltak. Ett av tiltakene de kom opp med, var en kontrakt som alle veiledere skulle skrive under på. Denne kontrakten inneholdt blant annet retningslinjer om at veiledere ikke skulle inngå erotiske forhold til stipendiater. Lise Christensen, som har permisjon fra jobben som likestillingsrådgiver ved Universitetet i Oslo var leder for komiteen:

- Det ble ramaskrik og flere av de mannlige professorene nektet å skrive under. De argumenterte med at ”vi alle er voksne mennesker”, sier hun. Christensen mener det ikke fantes nok refleksjon over maktrelasjonen mellom stipendiat og veileder.

– Både leger, psykologer og prester har etiske retningslinjer. De er voksne mennesker de også, sier hun.

Et annet tiltak som ble iverksatt var en komité som skulle behandle saker om seksuell trakassering:

- De sakene vi fikk var veldig alvorlige, men det var ikke mange saker om seksuell trakassering. Det virker som om det skal veldig mye til før noen melder inn saker om seksuell trakassering, sier Christensen.

Likestillingsrådgiver ved NTNU, Svandis Benediktsdottir er enig i Lise Christensen sin konklusjon. Hun mener også det er vanskelig å få opp temaet seksuell trakassering i akademia, og at det derfor er lite debatt om temaet:

- Det er en utopi at det ikke forekommer, men det er og forblir et ikke-tema i akademia. For mange blir det svært følelsesladet. Jeg prøvde å få noen jenter som hadde vært utsatt for seksuell trakassering til å stå fram anonymt i studentpressa, men de ville ikke. De var redd for at deres egen anklage skulle klistres til dem og ikke trakassøren, forteller hun.

Den svenske sosiologen Gunilla Carstensen har skrevet doktorgradsavhandlingen ”Seksuella trakasserier finnes nog i en annan verd”, og bekrefter Christensens og Benedikts antagelser.

Sosiologen mener hovedproblemet er forestillingen om at akademia er likestilt, der forskeren er en sannhetssøkende og nøytral person og kjønn ikke har noen betydning. Carstensens forskning slår sprekker i bildet, og sier noe om hvor vanskelig det kan være å adressere problemet med seksuell trakassering i akademia. Hennes informanter unnskylder trakassøren med: ”Han gjør sånn mot alle kvinner”, ”Det har jo bare hendt en gang” og ”Han trykte meg jo ikke direkte opp mot veggen”. Flere av stipendiatene tenker på hva de har på seg og hvordan de skal bevege seg for å unngå visse personer, men de kaller det ikke seksuell trakassering av den grunn.

- De hadde alle en generell oppfatning av hva seksuell trakassering var. Men på tross av at deres egne opplevelser lå veldig nære den generelle forståelsen, ville de ikke kalle det for seksuell trakassering. I prinsippet kunne ingenting regnes for seksuell trakassering når det gjaldt deres egne historier, sier Carstensen til det svenske likestillingsombudets, ”JämO”, sine nettsider.

Før noen går til det skrittet at de kaller opplevelsene sine for seksuell trakassering må det altså nærmest ha skjedd et overgrep.

Så hva kan vi gjøre? Jeg mener for det første at vi må utvide fokus. Kvinner i akademia utsettes ikke bare for trakassering av seksuell karakter, de utsettes også for det jeg vil kalle kjønnsmobbing, det vil si kjønnstempling og påføring av kjønnssterotypier. Ved å gå bredere ut mot kjønnsmobbing kan vi adressere ”artige” kommentarer som uønsket del av arbeidsplassen. En åpenhet om ukulturen kan skape rom for at man reagerer på utsagn som ”Hun er vel kjæreste med instituttbestyreren”, enten man rammes av kommentaren, eller hører andre får slengt det etter seg.

Men ansvaret for å gjøre noe med dette kan ikke ligge på den enkelte ansatte eller student. Skal bekjempelsen av kjønnsbasert trakassering og mobbing bli viktig i akademia, må det også bli det for ledelsen. Personaldirektører og rektorer må ta dette opp, det handler om å se strukturer i organisasjonen, og være tydelige på hva som ikke tolereres. Vi trenger en kartlegging av problemet og vi trenger forskere som studerer maktrelasjonene i akademia. Og vi må slutte å snakke om seksuell trakassering som uønskede enkelthandlinger – og begynne å se hvilket system de inngår i, og hvordan kjønnsmobbingen er med på å reprodusere mannsdominansen i akademia.

Både forskning og de personlige erfaringene til kvinnelige stipendiater viser at akademia er alt annet enn et kjønnsnøytralt sted å bevege seg rundt. Emma Stenström gikk så langt at hun mente det måtte lages et nettsted hvor kvinnelige akademikere kunne fortelle om sexistiske menn. Formålet er at kvinner skal kunne forberede seg. Det er et for ekstremt forslag.

Cathrine Holst skriver at hun har kjøpt inn en bok for å notere ned episoder med sexisme i akademia. Det er en bedre ide. Jeg skulle ønske flere kvinnelige akademikere noterte ned sine erfaringer. Disse notatene kunne blitt et fantastisk forskningsmateriale, som kanskje kunne gitt svar på hvorfor mannsdominansen i akademia holdes konstant.

Første skritt for å få slutt på kjønnsmobbingen må være å dokumentere og synliggjøre at den foregår. Stenström og Holst har så smått startet. Nå er det opp til oss andre å fortsette. Kjøp deg notatblokk!

Hannah Helseth, 26.04.2006

Seriestart: Innspill

Dette året skal Komité for integreringstiltak - Kvinner i forskning levere sin sluttrapport. Ressursbanken starter nå en serie med innspill i forhold til utfordringene for likestillingsarbeidet i akademia. Først ut er sosiologen Hannah Helseth. Hun har skrevet masteroppgave om seksuell trakassering i skolen - “Ingen jenter på skolen her er horer - en studie av forebyggende arbeid blant ungdom” - og mener den akademiske tausheten rundt dette temaet må brytes.