− Glasstaket kan utfordres

− Om det er nødvendig, kan jeg ta det med ro om morgenen. Det har man ofte behov for med tre små barn i huset. Det privilegiet hadde jeg ikke hatt om jeg hadde jobbet i skolevesenet eller helsevesenet. Der må man være på jobb til et gitt tidspunkt, sier Anja Røyne om stillingen sin som postdoktor ved Fysisk institutt på Universitetet i Oslo.

En stilling med mange positive sider, skal vi tro henne: Hun har fleksibel arbeidstid, hun kan arrangere møter hjemmefra over internett, og om et av barna hennes er syk kan hun bli hjemme og heller jobbe om kvelden.

− Problemorientert debatt

Røyne ønsker å melde seg på debatten om kvinners arbeidsvilkår i akademia. Mange snakker om utfordringene kvinner møter. Røyne mener det er behov for å nyansere bildet. I et leserbrev i Morgenbladet skrev hun nylig: ”Livet er upraktisk. Men det er ikke så mye mer upraktisk for oss kvinnelige akademikere enn for alle andre. Skal vi liksom være generasjonen som ikke tåler litt motgang?”

Bakgrunnen for leserbrevet var et større oppslag i Morgenbladet som rettet fokus på den skjeve kjønnsbalansen blant de vitenskapelig ansatte i Norge, spesielt innen matematiske og naturvitenskaplige fag.

− Det var et fint oppslag, men veldig problemorientert på mange måter, sier Røyne.

− Når man hele tiden får høre at det er vanskelig for kvinner, så oppleves det vanskelig for kvinner, sier hun.

Røyne føyer seg dermed inn i rekken av forskere som den senere tiden har tatt til orde for en mindre problematiserende diskusjon om kvinners posisjon i akademia. I et intervju med Ressursbanken for en tid tilbake advarte sosiolog Anne Grethe Solberg ved Arbeidsforskningsinstituttet mot å overfokusere på det såkalte glasstaket, de usynlige hindringene som gjør det vanskelig for kvinner å få toppstillinger i akademia.

− Hvis vi skal ha hovedfokus på at det finnes et glasstak, blir kvinner demotiverte, defensive og gir opp før de har prøvd. Det blir det ikke flere kvinner av, sa Solberg.

Røyne er enig.

− Jeg syns nesten alltid det har vært et pluss å være kvinne. Det er en del ekstraordninger og stipender som prioriterer kvinner. Og kolleger setter pris på å ha med kvinner på søknader, sier hun.

Fortsatt fordommer

Postdoktoren avviser ikke at det fortsatt finnes fordommer, men mener kvinner har et ansvar selv for ikke å fokusere for mye på dem.

− Jeg har også hatt noen få særdeles usympatiske forelesere, sier Røyne.

Hun forteller blant annet om en foreleser som mente at hun som kvinne ikke hadde det som skulle til for å bli forsker. Slike folk må man bare styre unna, mener hun.

− Jeg tror det er noe man bare må leve med. Slike finnes jo i alle bransjer.

− Det er også en utfordring med framtiden. Hvor lenge får jeg lov til å bli her ved instituttet? Men igjen, det har ikke noe med at jeg er kvinne å gjøre, sier Røyne.

− Må klore oss fast

Hun avviser likevel ikke at det finnes et såkalt glasstak som kan gjøre det vanskelig for kvinner i å nå helt til topps i akademia.

− Når det kommer til faste ansettelser, så skal man liksom passe inn i instituttets strategi, være venn med de riktige folkene. Mange stillinger skreddersys for enkelte personer. Det er jo ikke slik at det holder å være best. Det er alt det andre som gjør at kvinner ofte havner bakerst i køen. Og det er jo ikke så greit.

− Det er få kvinner i toppstillinger, og det er oftest lettere for menn å bli venner med andre menn, slik det er lettere for kvinner å bli venner med andre kvinner. Men det er mange kvinner på vei opp nå. Om noen av oss klarer å klore oss fast og bli professorer, så tror jeg også en del av disse tegnene vil bli greiere, sier Røyne.

− Du mener at glasstaket kan utfordres?

−Ja, det mener jeg. Og det må utfordres, sier hun og understreker behovet for flere kvinnelige forbilder i akademia.

Trenger ikke være ekstra tøff

Hun syns likevel det er et poeng å få fram at utfordringene dagens generasjon kvinner står overfor er langt mindre enn dem generasjonene før oss opplevd.

− Jeg får en del tilbakemeldinger på at jeg må være kjempetøff. Går det an med barn å være forsker og alt det der. Det har jeg fått høre mange ganger. Det syns jeg er litt rart. For jeg opplever ikke at jeg har det så mye vanskeligere enn mange andre jeg kjenner. Jeg kjenner en del som arbeider som sykepleiere. Dem har jeg stor beundring for.

− Vi har utfordringer i akademia også. Det å komme seg opp og finne sin plass, vite om man har en framtid som forsker. Det er vanskelig. Men dette er jo utfordrende for menn også, sier Røyne.

− Mine mannlige kolleger opplever mange av de samme frustrasjonene. De har kontrakter som løper ut. Så får de høre at det skal ordne seg uten at det gjør det.

Nyttig med mentorer

Faktisk mener Røyne det tidvis kan være lettere å være kvinne enn mann.

− Her på Universitetet i Oslo har vi et mentorprogram. Det er veldig nyttig, sier hun, og viser til ordningen der erfarne professorer kan gi veiledning til kvinnelige doktorgradsstipendiater.

− Vi blir satt sammen en til en på tvers av fakulteter, for å kunne snakke åpent om utfordringene vi møter. Så har vi også samlinger hvor vi snakker om karriere og det å være postdok. Det har vært fint, sier Røyne.

Hun tror mange av hennes mannlige kolleger kunne trenge noe av den samme veiledningen.

Fleksibel forsker

−  Du snakker om at det er en fordel å ha fleksibilitet som forsker. Men kan ikke all denne fleksibiliteten du utviser også bli en byrde?

− Jo det er klart. Man må ha selvdisiplin. Det er ikke slik at jeg vil oppfordre folk til å bli forskere fordi det er så lett å kombinere med barn. Det er ikke alle som passer til å være forskere. Men selv gjør jeg det jeg har lyst til å gjøre. Mangler man motivasjonen, er det mye vanskeligere. Da kan det jo være en fordel å ha en jobb man kan legge fra seg etter arbeidstid og bare være hjemme.

− Men om man liker forskertilværelsen, syns jeg ikke man skal bruke barna som argument for å slutte.

Bedre nå enn før

− Du vektlegger at vår generasjon har færre likestillingsutfordringer enn dem før oss?

− Ja. Jeg tenker på alle hindringene mine besteforeldre og foreldre har møtt som ikke vi møter. Vi er veldig heldige og har det veldig bra. Mine besteforeldre jobbet hele tiden. De måtte reparere klærne til barna sine og lage mat fra bunnen. Ikke fordi de ønsket det, men fordi de måtte det.

− Likestillingen er nesten i mål. Vi har kanskje oppnådd 90 prosent av våre mål. Da må også vår generasjon kunne finne seg i litt problemer, slik at vi kan komme helt i mål, sier Røyne.