Dekan ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, Knut Heidar. (Foto: UiO)

Vedtar ny plan for likestilling

Mens andelen kvinner i førsteamanuensisstillinger har økt, har den stått på stedet hvil på professornivå. Nå vedtar SV-fakultet ved UiO ny likestillingsplan.

30. november 2011

Denne måneden vedtar Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo ny tiltaksplan for likestilling. Den forrige ble vedtatt i 2007, og når det nå skal bankes på plass en plan for de neste årene, kan ledelsen ved fakultetet slå i bordet med økning av kvinneandelen på enkelte områder.

Fra 2007 til 2010 økte kvinneandelen i førsteamanuensisstillinger ved SV-fakultetet med sju prosent. Andelen ligger ifølge fakultetet nå på 53 prosent.

Det samme bildet gjelder ikke for professorstillingene, der ligger kvinneandelen mer eller mindre på stedet hvil, på 25 prosent.

Bevisst strategi

Så hva er grunnen til dette? Står folk lenger i stillingene? Er det færre utskiftninger? Eller gjøres det rett og slett for lite for å rekruttere kvinner til disse stillingene?

Ifølge dekan Knut Heidar ved fakultetet har det en relativt enkel grunn.

– Fakultetet har hatt en underskuddssituasjon de siste fire årene, det er utlyst få stillinger, nesten alle har vært førsteamanuensisstillinger, sier han.

Ifølge Heidar har det vært en bevisst strategi i likestillingsplanen ved fakultetet å utlyse førsteamanuensisstillinger, og ikke professorater.

– Dette har vært et mål fordi sannsynligheten for å få inn flere kvinner da er større, sier han og legger til at underskuddssituasjonen og den bevisste utlysningen av førsteamanuensisstillinger til sammen forklarer den ulike utviklingen.

Forventer økning

På SV-fakultetets nettsider skriver Heidar om arbeidet med den nye tiltaksplanen at de forventer at andelen kvinner i professorstillinger ”vil øke framover som følge at flere kvinner får opprykk til professor”.

– Det er vel ingen automatikk i at 50 prosent kvinner i førsteamanuensisstillinger vil gi en mye høyere andel kvinnelige professorer på kort sikt, så hva skal gjøres for å sikre at det faktisk skjer?

– Jeg tror det er ganske sannsynlig at dette vil skje framover. Vi har svært sterke forskere blant de kvinnene som sitter i førsteamanuensisstillinger, og jeg regner med at mange av disse vil søke om opprykk. Tidligere var det slik at menn som søkte opprykk hadde større uttelling enn kvinner som søkte. Mitt inntrykk er at vi rekrutterer svært mange kvalifiserte kvinnelige forskere, så dette mønsteret vil endre seg.

Heidar viser i tillegg til særskilte likestillingsmidler kvinnelige forskere kan søke på.

– Slik sett har de et konkurransefortrinn, sier han.

– Ingen garanti

Forskningsleder Mari Teigen ved Institutt for samfunnsforskning mener det kan være fornuftig å satse på førsteamanuensisstillinger. Hun viser til at dette trolig gjør at du får flere kvalifiserte søkere når du lyser ut stillinger. Samtidig mener Teigen der er opplagt at en økning i andelen kvinner i førsteamanuensisstillinger ikke er noen garanti for å få opp kvinneandelen på professornivå.

– Det viktige er hva som skjer i disse stillingene som kan sikre kvinner å kvalifisere seg i samme grad som mennene, sier hun og viser til at publiseringsaktivitet er viktig i vurderingen for opprykk til professorstilling.

– Kan det være slik at kvinnelige førsteamanuenser blir sittende med flere arbeidsoppgaver som ikke teller når professorkompetansen skal vurderes, spør Teigen og viser til undervisning, veiledning og administrasjon som eksempler på slike oppgaver.

– Det trengs mer kunnskap om dette, sier hun.

Teigen stiller i tillegg spørsmål ved hvor aktiv universitets- og fakultetsledelsen er i forhold til å oppfordre folk til å søke.

– Jeg tror det fins ganske godt belegg for å si at kvinner er mer tilbakeholdne i å oppsøke konkurranse. De må oppfordres, sier hun og legger til at det er et ledelsesansvar.

Vil ikke tallfeste

I tiltaksplanen som ble vedtatt i 2007, slås det fast at ”i arbeidet for likestilling ved UiO skal bruk av måltall være et viktig grep”.

På spørsmål om det vil tallfestes konkrete mål for å øke andelen kvinner i den nye tiltaksplanen, viser Heidar til Universitetet i Oslos handlingsplan for likestilling i perioden 2010-2012, der det blant annet slås fast at andelen kvinner blant fast ansatte i vitenskapelig stillinger skal øke til 40 prosent i perioden.

– Vi vil ikke tallfeste dette konkret ut over de måltall UiO som helhet opererer med. Én grunn er at det forutsetter en god oversikt over når folk vil gå av, sier Heidar og viser til at fakultetet i dag har mange ansatte over 60 år, og at mange av disse er menn.

– Vi har en målsetting om at det skal være omtrent balanse i nyrekrutteringen framover, men hvilket utslag det gir seg i totaltallet er vanskelig å forutsi, legger han til.

– Svikter på oppfølging


Forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, Mari Teigen. (Foto: ISF)

Mari Teigen, som er medlem av det regjeringsnedsatte Likestillingsutvalget, sier at hun tror måltall kan være ganske effektive dersom de følges tett opp og det er en stor grad av synlighet rundt opptak og evaluering.

– Det er gjerne på oppfølgingen det svikter. Man setter måltall, men det er ingen som sjekker hvordan det går, sier hun.

Teigen sier at Heidar kan ha rett i at det til en viss grad kan være uoversiktlig, men at det lages ganske eksplisitte analyser fra Nordisk institutt for innovasjon, forskning og utdanning (Nifu) når det gjelder avgang og nyrekruttering.

– Jeg stusser litt over det Heidar sier. Det burde vært gode tall på avgang og behov for nye stillinger. Igjen kan det kanskje handle om hvor tett det følges opp, sier Teigen.

– Ikke tilfeldig

Heidar viser til professor II-engasjementer som et område der man ikke har lyktes i å øke andelen kvinner. Tvert imot har den sunket. Det legges derfor opp til å hente inn fem kvinnelige professor II’ere.

– Du viser til noen mulige konflikter, som mellom målet om å hente inn kvinner og å hente inn folk til felter som anses som strategisk viktige. Må det nødvendigvis være en konflikt her? Handler det ikke blant annet om hvilke felter man definerer som strategisk viktige?

– Man kan si det handler om hva man vurderer som å være internasjonale toppforskere innen felter vi kan ha et godt samarbeid med. For å få utbytte av det internasjonale samarbeidet må det skje på områder der vi har dyktige forskere internt. På mange av disse områdene er forekomsten av kvinnelige toppforskere relativt mager, det er også vanskelig å få tak i de beste, de er ofte så ettertraktet at de lar seg ikke rikke på, sier Heidar.

Ifølge Heidar har i tillegg antallet professor II-stillinger blitt frosset, og noen steder redusert, på grunn av den økonomiske situasjonen. Det har ikke vært grunn til å vente endringer. Nå er økonomien bedre, derfor ønsker vi å rekruttere fem nye kvinnelige professor II, som skal være internasjonale kapasiteter på sine felt.
Hvordan man velger hva som er strategisk viktige satsingsområder er ifølge Heidar ikke tilfeldig.

– Vi har to mål med II’er-stillinger rent generelt, sier han og fortsetter:

– En ting er å få til et interessant forskningssamarbeid. Den andre delen går på at vi trenger undervisningskompetanse på felter der vi ikke har det selv. Det er de feltene som inngår i studieprogrammet som må definere dette, det må sees i sammenheng med hvilke undervisningskrefter vi har internt. Det blir derfor relativt mye målsøm på de vi søker til spesifikke områder, både på forsknings- og undervisningsfeltet. Hvor mange kvinner som finnes på de ulike feltene vil variere mye.

Meritokratisk tradisjon

Professorstillinger har høyere prestisje enn førsteamanuensisstillinger. Er det dermed vanskeligere å legge likestillingspolitiske føringer for professorstillinger?

– Jeg tror det er ganske forskjellig, sier Mari Teigen og fortsetter:

– Jeg tror akademia hviler veldig tungt i en meritokratisk tradisjon, der det kan måles hvor kvalifisert du er og det er det som avgjør. Men så rett fram er det i praksis ofte ikke. Å sette likestillingsmål framstår som å komme i konflikt med hovedtradisjon for hvordan man tenker på forfremmelse. Jeg mener det er god grunn til å tro at akademia er sterkere preget av dette enn andre sektorer, som har større refleksjon rundt at det er en større bredde i kvalifikasjoner som skal til.

Det er bra at det lages slike tiltaksplaner for likestilling, mener Teigen.

– Men jeg tror det er helt avgjørende at det sikres en struktur for hvordan tiltakene iverksettes og følges opp – og at det rapporteres grundig om dette, sier hun.

Dei siste åra har fleire spurt om det no er nok utlendingar i norsk akademia. Akademiet for yngre forskarar ønskjer heller ein debatt om korleis vi best kan handtere det nye mangfaldet.
12. september 2019
Kronikk:
Arbeidsmiljø, midlertidighet og ledelse må være med når regjeringen skal evaluere strukturreformen, skriver Curt Rice og Heidi Holt Zachariassen fra Kif-komiteen.
29. august 2019
Omsider er den nasjonale kartleggingen av mobbing og trakassering i UH-sektoren her. Vi vet fortsatt ikke hvorfor trakassering skjer, mener Kif-komiteen.
23. august 2019