Nettverk for kvinnelige forskere var tema på nettverksmøtet for likestillingsarbeidere i Bergen. Nina Nagy (fra venstre), Lise Christensen, Svandis Benediktsdottir, Linda Rustad, Anna Lipniacka og Mette Kristine Hansen mener kvinnelige forskere kan ha stort utbytte av egne nettverk. (Foto: Anne Winsnes Rødland)

– Kvinner deltar i færre uformelle og formelle nettverk enn menn. Nettverkene åpner blant annet for forskningspublisering og rekruttering til stillinger og stipender. Man blir oftere invitert til å forelese på konferanser, og det blir lettere å gjøre egen forskning kjent, sier Linda Rustad, seniorrådgiver i Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning (Kif-komiteen). Hun var en av innlederne på nettverksmøtet for likestillingsarbeidere i Bergen 2.-3. februar.

Rustad forteller at Kif-komiteen har tatt tak i problemet med at kvinnelige forskere er med i færre nettverk enn sine mannlige kolleger. Våren 2009 utlyste den midler til forskernettverk for kvinner innenfor mannsdominerte fagområder. Det kom inn hele 58 søknader. 15 av dem fikk støtte.

Ved NTNU fikk to nettverk midler fra Kif-komiteen. Svandis Benediktsdottir, likestillingsrådgiver ved NTNU, har jobbet systematisk med å bygge nettverk mellom de kvinnelige forskerne i flere år. Hun mener nettverkene bidrar til kunnskap og klokskap.

– Forskerne får hjelp til relevant kompetanseutvikling, de får nye perspektiver, impulser og inspirasjon. Samtidig er nettverkene en støtte og oppmuntring i vanskelige situasjoner. Kvinnene opplever å bli del av et forskerfellesskap, og mange får nye venner. Nettverkene er også et forum for synliggjøring og eksponering av gode ideer, sier hun.

Karrierestøtte

Formålet med nettverkene er å være en døråpner for kvinnelige forskere, forteller Benediktsdottir. I nettverkene hun er med på å drive står blant annet karriereplanlegging i fokus. Det er også et mål å løfte fram mellommenneskelige problemstillinger på tvers av fagområder og å få til en tverrfaglig kulturbygging. Nettverkene skal hjelpe NTNU til å rekruttere og beholde kvinnelige forskere.

– Vi har for eksempel tatt for oss hersketeknikker og hvordan man kan hanskes med dem. De har lært om presentasjonsteknikker og kroppsspråk, og vi har arrangert skrivekurs. I tillegg har vi tatt for oss hvordan man bygger nettverk, forklarer hun.

Ved Norsk institutt for skog og landskap har de også fått nettverksmidler fra Kif-komiteen.

– Hos oss var det faktisk direktøren vår som tok initiativet til det som nå er blitt et nettverk. Han ønsket å få innspill til hva kvinnene på instituttet syntes om arbeidsplassen, forteller forsker Nina Nagy.

Ved institiuttet er det langt flere mannlige enn kvinnelige forskere. Selv om de fortsatt er i begynnelsen av prosessen med å bygge et nettverk for kvinner, er målsetningene klare:

Svandis Benediktsdottir er likestillingsrådgiver ved NTNU. (Foto: Foto: Kenneth Stoltz/ Universitetsavisa)

– Vi vil øke andelen kvinnelige forskere ved instituttet, og vi vil legge til rette for en bedre karriereutvikling. Samtidig ønsker vi å tilrettelegge for at de kvinnelige forskerne skal bli ledende innenfor sine fagfelt, selv om vi er klar over at det er et ambisiøst mål.

Redde for stigmatisering

Samtidig blir det påpekt at kvinnenettverk ikke er helt uproblematiske.

– Jeg har opplevd at mannlige kolleger har kommet bort til meg etter å ha hørt om nettverket og sagt: ”Jasså, du synes du blir dårlig behandlet?” Jeg tror redselen for å bli stigmatisert var en av grunnene til at det satt langt inne for oss å danne nettverk i utgangspunktet, sier Nagy.

Hun får støtte av professor Anna Lipniacka ved UiB. Hun har vært med på å opprette ikke mindre enn tre forskjellige nettverk.

– Kvinnelige nettverk starter ofte opp for å få bukt med problemer og utfordringer kvinnene møter. Derfor blir nettverkene av noen assosiert med det å ha problemer. Det gjør at en del kvinner vegrer seg for å være med, forklarer hun.

Lipniacka er likevel ikke i tvil om at det er viktig med slike nettverk.

– Kvinner må innse at det er vanskelig, og ofte nesten umulig, å komme opp og fram alene. De trenger nettverk. De må også våge å si at de har lyst til å bli professorer. Det holder ikke å sitte og være flink alene på et kontor og tro at du skal få opprykk, understreker hun.