Gerd Bjørhovde er leder i Komité for integreringstiltak - kvinner i forskning (Kif-komiteen). (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Linda Rustad er seniorrådgiver i Kif-komiteen. (Foto: Marte Ericsson Ryste).

Kvinner er velkomne, het det i overskriften på innlegget til Lars Holden, direktør for Norsk Regnesentral og styreleder i Forskningsinstituttenes fellesarena, i Aftenposten søndag 8. november.  Han benyttet anledningen til litt reklame for instituttsektoren som en god arbeidsgiver også for kvinner, i forbindelse med at det i slutten av oktober ble arrangert en dagskonferanse, Likestilling på instituttene - status og satsing, i Oslo. Og det er jo oppmuntrende for oss som var med på å ta initiativ til denne konferansen, som ble arrangert i et samarbeid mellom Norges forskningsråd, Forskningsinstituttenes fellesarena og Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning (Kif-komiteen).

Lars Holden deltok selv på konferansen med innlegg, og var også i dette innlegget meget opptatt av å fremheve instituttsektorens fortreffelighet sammenlignet med UH-sektoren. Og det finnes da også noen interessante og forholdsvis markante forskjeller mellom disse to sektorene, som begge rekrutterer personale blant ”de aller beste” – dvs personer med meget høy utdanning og kompetanse, til virksomheter som vi trygt kan si er med på å forme morgendagens samfunn. Forskjellene mellom sektorene fremkom bl.a. i undersøkelsen Arbeidsvilkår i norsk forskning (NIFU-STEP rapport 9/2009), og det er denne han støtter seg på i sitt innlegg. For eksempel viser undersøkelsen at kvinnelige forskere ser ut til å trives bedre i instituttsektoren, at de er mer fornøyd med ressurssituasjonen, at de føler de har bedre mulighet for innflytelse, og at kommunikasjonen mellom ledelse og faglig ansatte er bedre. Dette kobler man gjerne opp mot at det er lettere å få fast tilsetting i instituttsektoren – det er nærmest regelen, og antallet midlertidig ansatte er langt lavere enn det vi finner i UH-sektoren. Alt dette er forhold som tilsier at instituttsektoren har konkurransefortrinn når det gjelder rekruttering av kvinnelige forskere.

I sitt innlegg i Aftenposten hevder Holden at situasjonen er nesten ”for” god i instituttsektoren, i og med at ”74 % av forskerne i denne delen av sektoren” har ”kvinnelig institutt-/konsernleder”. Det han ikke sier, er at dette gjelder stort sett én person og ett konsern – nemlig Unni Steinsmo, som er konserndirektør i SINTEF. Det sier mer om størrelsen på SINTEF og denne institusjonens stilling i norsk (og nordisk) instituttsektor – enn kjønnsbalansen blant instituttlederne.
Det er interessant at Holden i sitt innlegg utelukkende henviser til NIFU-STEP-rapporten og ikke Aagoth Elise Storviks utredning Kvinners karrieremuligheter i forskningsinstituttsektoren (ISF 2009:10), som forelå like før konferansen 29.oktober. Utredningen tar utgangspunkt i en spørreundersøkelse ved samtlige forskningsinstitutter (svarprosent var på 65 %), og tre casestudier med dybdeintervjuer av ledelsen.

Det er også mange likheter mellom institutt- og UH-sektoren. Det gjelder for eksempel den synkende andelen kvinner dess høyere man kommer opp i stillingsnivå. Man har lenge visst at det er et betydelig sprik mellom rekrutteringspotensial og andelen kvinnelige professorer i UH-sektoren som i 2008 kom opp på 19 %. Spriket gjenfinnes også i instituttsektoren, men der mangler vi foreløpig nyansert statstikk. Anslaget i Storviks utredning viser at ved 54% av de spurte instituttene var kvinneandelen på høyeste kompetansenivå under 30%. Ved øvrige institutt var anslaget enten enda lavere eller noe høyere. Kif-komiteen er i dialog med Norges forskningsråd om å bedre det statistiske grunnlaget slik at vi i fremtiden med større sikkerhet kan si noe om kvinners mulighet til å gjøre en forskerkarriere i instituttsektoren. Felles for sektorene er også at kvinneandelen har sammenheng med fagprofil. Derimot, når det gjelder øverste ledelse ser vi at UH-sektoren i dag har en kvinneandel på 32% blant rektorene, mens kun 16 % av direktørene for forskningsinstituttene er kvinner (Storvik 2009).

Komiteen er glad for at Norges forskningsråd er i ferd med å ta en mer aktiv rolle når det gjelder å styrke kjønnsbalansen overfor den delen av institutt-sektoren som sorterer under dem.

Men ett spørsmål gjenstår: Det er riktig som Holden påpeker at instituttsektoren synes å ha noen konkurransefortrinn i forhold til UH-sektoren når det gjelder rekruttering av kvinner. Når i tillegg rekrutteringsgrunnlaget, også innen tradisjonelt mannsdominerte fagområder vokser, hvorfor lykkes de da ikke enda bedre i å rekruttere kvinner?